Drømmer skal en ha. Da jeg var meget ung likte jeg å tegne og male. Ofte fikk jeg høre av klassekamerater at jeg var flink til det. Jeg vant skolens tegnekonkurranse om emblem for skolens collegegensere. Så var det slik at Forsvarets militære musikkorps hadde en visitt i Follafoss på 70-tallet. Da ble et bilde jeg kreerte gitt i gave til øverste leder for divisjonen. Når en får feedback på at en leverer noe bra, så får en ekstra entusiasme til å ville fortsette med akkurat dette. Da jeg skulle gjøre et yrkesvalg etter grunnskolen ville jeg gjerne fortsette med tegning, form og farge. Men ofte fikk en høre, at da blir du jo ingen ting. En kan vel ikke brødfø seg på dette. Den gang skulle jeg fulgt mine drømmer. Men tror dere ikke at fornuften seiret og jeg valgte gymnaset / allnmenne fag, til tross for at hjertet sa noe annet. Etter hvert ble jeg altså sykepleier, da jeg likte å være til nytte for andre mennesker. Få yte en innsats som betydde mye for andre. Et ålreit yrkesvalg. Men likevel har drømmen om å være kunstner på heltid ligget der.
Tidlig på 90-tallet var jeg aktiv i kor og det fortsetter enda. Først var det Skogn Damekor, så Corevi og nå Verdal Teaterkor – Prima Vare. Jeg likte å synge og å være i en sosial setting som korsang gir. Med turer, sangarrangementer og felles sosiale samlinger. En fikk liksom ladet batterier etter slitsomme arbeidsdager med dette på kveldstid. Om dørstokkmila var aldri så høy før en bestemte seg for å dra på korøvelse, så var følelsen etterpå meget tilfreds. I grunnskolen hadde jeg vært mye aktiv i musikkorps og spilte trompet helt til etter at jeg hadde vært russ. Jeg kjøpte meg til og med egen trompet i den tiden. Den har opp gjennom årene ligget i kjelleren her i sin instrumentkasse. Bestandig tenkt at om stemmen svikter og jeg begynner å høres ut som en skingrende dame i et pensjonistkor, så kunne jeg alltids ta fram trompeten igjen. Den kan en spille på så lenge det finnes luft / pust i en, he-he !
Seint på 90-tallet meldte jeg meg inn i det lokale teaterlaget, Mule Amatørteaterlag, på bostedsadressen min. Mye for å bli kjent med folk på stedet. Teaterlaget hadde vært mye aktive og vunnet flere priser på Norsk Revyfestival på Høylandet, litt lengre nordover i Nord-Trøndelag. Jeg var med på flere store revyoppsetninger. Dere kan tro jeg var bra nervøs før jeg skulle opptre første gangen. På grunnskolen var jeg aldri sjenert og jeg var aktiv til høytlesning osv. Men på gymnaset / allmenne fag en gang jeg skulle lese høyt fra boka foran klassekameratene mine, så fikk jeg den store skjelven. Stemmen dirret og jeg holdt på å få et angstanfall, nærmest. Etter dette ble det aldri det samme igjen, mens jeg gikk på videregående. Men for å overvinne frykt, så bør en møte det en frykter, nemlig å framføre noe høyt foran andre. Det er den riktige innstillingen fordi etter vært blir en bare tryggere og tryggere. Jeg sier til meg selv at, næsj det er da vel ikke så høytidelig. Så nå kan jeg holde taler, undervise høyt for andre og å opptre på en scene, uten å falle død om, he-he ! Den siste revyen vi satte opp i 2005 var jeg meget aktiv med flere klesbytter og roller. Jeg var også aktiv skribent av revyinnslag, og fikk gehør fra regissøren for å ha med flere selvskrevne revyinnslag, artig. Det ene fører til det andre. Etter dette i 2006 fikk jeg rolle som den fattige fiskerkona Serianna i en stor oppsetning. En musikal, Raud Vinter (kan sammenlignes med Les miserable) i Levanger. Det handlet om opprøret blant folket for frihet og rettferdighet som skjedde i Levanger rundt 1851. Altså i bunnen en sann historie, men som hadde fått “fantasi-innslag” om kjærlighet og intriger i seg. Raud Vinter ble satt opp i 2006, 2007 og i 2011. I 2011 spilte jeg rik frue, Charlotte Amalie Prytz i første akt med flere replikker, så ble jeg fattig kone i andre akt. Paul Ottar Haga hadde også rolle der og vår egen kong Harald var der på premieren, artig. Da begynte jeg å få lyst til å være skuespiller. Hadde jeg da vært ung og minst 10 kg. lettere, så kanskje hadde skuespillerdrømmen blitt noe av. Etter dette ble det teaterkoret på Verdal. Videre stykker som The King is back, Elvisshow, Folkehelten på Levringslåven, Eplene i Messehagen på Malm og sist men ikke minst Vinsjan på kaia med Verdal teaterlag. Det siste jeg holder på med er Flyktningelosen med premiere nå den 12. juni. Kjempeartig å få opptre og glede andre 🙂
De siste 5 årene har jeg vært aktiv amatørfotograf i Innherred fotoklubb. Det begynte da jeg fikk mitt første speilreflekskamera. Vi møtes en gang hver måned, noe som er overkommelig i tillegg til alt det andre. Sjelden drar jeg hjemmefra uten fotoapparat i bilen. Vi i klubben har hatt flere fotoutstillinger sammen, kjekt. Det får en til å strekke seg det lille ekstra, når en skal ha noe å presentere, artig dette også. skulle gjerne ha vært fotograf på heltid også, he-he !
Så som en her ser, så har undertegnede flere baller i lufta og drømmer som skulle ha vært realisert. Gleder meg til pensjonistlivet også jeg. Skal nok få tiden til å gå. Da blir det tegning, maling og fotografering i alle fall på heltid. Kanskje lufter jeg trompeten. Ja, en skal ha drømmer, slik at en aldri stopper opp med lengsel og lyst til å mestre. Det er det livet er, både øyeblikkene og lengselen til fremtiden, minnene fra fortiden……..og drøm 🙂
Skuespillerdrømmen
Malerinnedrømmen (her holder jeg på)
“Gjerne-noen-kilo-mindre-drømmen”, her er jeg som ung tenåring. Jeg ville gjerne sett slik ut igjen, men viljen sier noe annet, he-he 🙂
Fotografdrømmen
#drøm #maling #fotografering #skuespiller #personlig #aktivitet #mestring #modighet #detgodeliv
