Ja, nå på søndagen hadde vi bestemt oss for fjelltur. Min mann hadde jo bursdag også på søndag. Men den har vi tenkt å feire om fjorten dager, nærmere min bursdag. Vi bruker alltid og slå to fluer i en smekk da våre bursdager er innenfor tre ukers tid. Så da ble det tur i stedet. Vi valgte en av de toppturene som Levanger kommune`s idrettsråd har på sin liste. Vi skulle ta den krevende Fjellhov, Igltjørna. Det står Igltjørna på skiltene, men det er et tjønn eller tjern på bokmål.
Tror dere ikke vi gikk vill hele to ganger. Vi hadde jo med de kartene vi hadde fått da vi meldte oss på “Ti på Topp”, men det var dårlig merket synes vi. Vi tok alternativ to når det gjelder vei til målet. Det stod ingen ting om at vi måtte gå i 200 meter bort over veien etter parkeringen. Bak en sving. Vi visste ikke i det hele tatt hvilken retning målet vårt lå. Om det lå på høyre eller venstre side av veien, og i hvilken retning, høyre eller venstre. Vi hadde fire alternativer og ikke noe merke å følge. Da var det min mann plutselig ropte; “Jeg tror det er her”, så labbet vi i vei rett oppover en traktorvei. Oppover og oppover inn i skog og over myr, men oppover, stadig oppover. Etter hver begynte stien og ligne på ingenting. I alle fall ikke en sti. Det lå trær som var falt ned og det ble bare mer og mer uframkommelig. Nei, dette kunne da ikke være riktig. Det var tungt å innse det og å gå ned igjen uten å ha kommet til målet.
Da vi var kommet ned til veien igjen, så vi så vidt snurten i noen andre turgåere oppe i en sti. Selvsagt helt på motsatt side av veien fra der vi hadde gått. Der måtte det nå være, vi kikket på hverandre. Da ble det igjen å gå oppover og oppover igjen. Jeg kjente at jeg allerede var litt sliten. Men vi tok oss god tid og jeg hadde ei fotostund ved en gård litt oppe i lia, med sommerfugler og det hele i solskinnet. Riktig så vakkert og idyllisk. Men hadde blitt kaffetørst og det ble også en kaffekopp før vi ruslet oppover og oppover igjen. Nokså bratt var det. Steinete og rett opp. Jeg måtte ta flere pustepauser i bakkene, da mine føtter var som gelè innimellom, av den lange omkroken vi hadde først.
Endelig var vi på toppen ved skiltene. Jo, det stod i kartene vi hadde at vi skulle holde til venstre. Noe også skiltet viste. Det stod og lese at vi skulle komme inn på den stien som alternativ en på turmålet hadde ifølge kartet. Noe vi da altså ikke gjorde. Etter å ha gått langt over våt myr, gikk det oppover på en stor berg- og tyttebærhaug, før vi skjønte at det var noe som ikke stemte. Hvor er den stien da? Tok noen rekogniseringsturer utpå haugen der, men så ikke noe som lignet et vann noen steder. Frustrasjonen steg. Nei, vi går da bare ned igjen, sa min mann. Men vi må da finne fram sa jeg. Vi kan da ta å drikke kaffe i det minste og spise brødblingsene vi hadde med. Det gjorde vi før vi gjorde endereis. Da vi kom langt nede på myra igjen, kommer det to turgåere som går midt over myren på tvers foran oss. Der er det, så hang vi oss på igjen. Det var aldri snakk om å gi opp for min del i alle fall. Jeg ville jo se det stedet jeg hadde hørt så mye fint om.
Men det jeg ikke visste på det tidspunktet var hvor langt det virkelig var før vi nådde målet. Hadde jeg visst det, så hadde vi absolutt ikke gått videre. Vi kjente jo “villgåinga” i føttene. Å gå oppoverbakker og over myrer er liksom ikke “a piece of cake”. Da vi kom på enda en topp og skimtet et vann, tenkte vi endelig nå er vi fremme. Men nei, det stod Krokvatnet på skiltene. Hvor er Igltjørna ropte jeg ut i frustrasjon? Men vi fortsatte. Det ble flere myrer på oss. Heldigvis denne gang med nedlagte planker for å gå på. Over noen topper og inn i en skog, så der, der lå vannet. Herlig, endelig! Det var riktig vann, Igltjørna. Vi skrev navnene inn i boken. Drakk siste rest av kaffen og delte den brødblingsen jeg ikke spiste på det forrige stedet. Fotograferte litt. Nøt solen og stunden, før vi returnerte. Den dagen ble det 11,3 km. 15 507 skritt og hele 35 etasjer opp, stod det å lese på “Helseappen” på min mobil. Min mann var noe i tvil om det var den beste bursdagsfeiringen dette, eller den verste.
Uansett noen bilder:
Ut på tur og blid……enda
Sommerfugl og fotografering. De er jo vakre skapninger
Denne myra, kunne jeg ha vært foruten, et villspor
Endelig fant vi riktig vei
Fjellplassen, en staselig gård / seter. Den er fra 1700-tallet
Informasjon om stedet
Idyllisk beliggenhet
En kjellerinngang
Driftsbygningen. Superlave dører. Enn at nordmenn var så lave av vekst før, på 1700-tallet?
Låveinngangen
Koster på meg enda et bilde av denne vakre skapningen
Stein på stein nedover stien, og også oppover for den sagts skyld
Fjellhov er retningen. Her står jeg og peker. Dette var før vi gikk villtur nummer to
Det finnes ikke vakrere øyeblikk, enn følelsen av å ha nådd målet. Igltjørna. Vakkert!
Der hang sannelig kassen også
Avslapning, endelig
Rasteplass med ildsted ved turmålet
Nydelige fotomål i vannet
En spesielt fin furu må foreviges
Helt herlig å sitte og nyte stillheten ved vannet
Så ble det hjemtur og vi forlater det vakre stedet
Ikke farlig å forsere myrer med slike planker å gå på. Ære være de frivillige som ordner det så fint for oss andre
Så inn i skog
Før en ny myr
Så masse skilt på turen. Vi turte altså ikke å følge skiltet som det står rundløype på. Tryggest å gå samme vei tilbake, fordi den kjente vi nå. Men det hører med til historien at to eldre damer på samme tur, var nede før oss. Uten å ha gått forbi oss noen steder.
Vakkert med flere vann
Krokvatnet på hjemtur
Nå går det i det minste nedover
Vi skimter et vann. Langt der nede på andre siden er parkeringsplassen og bilen vår
Vi passerer gården igjen
Vi skal på andre siden av den idylliske hytta der nede
Skiltet sier PRIVAT VEI, men vi har vært der og gått den
Da nærmer vi oss bilen, men måtta få dette gamle naustet i linsa
Har du noen gang gått deg vill på tur?
#tur #friluftsliv #outdoor #trim #gåtur #skog #forest #fjell #mountain #myr #swamp #hike
