Mars måned har såvidt banket på hos oss, og det lakker mot en likandes vår igjen. Det jeg vil blogge om i dag er sang-/ musikk-/ teaterliv. Det er musikkteateret “Levva livet” jeg vil ha fokus på. Musikkteateret med en fiktiv historie og med noen av Åge Aleksandersen`s sanger finurlig flettet inn i historien. Ikke rart med dette fokuset når det har dreid seg om det siden tidlig i høst og med forestillinger siden 28. desember for meg, og de i rundt meg i nær krets som også har blitt “rammet”, he-he.
Om Levva Livet står det skrevet i presse at det er en ny musikalsk teateropplevelse, skrevet av Arnulf Haga, med musikk og sangtekster av Åge Aleksandersen – presentert av Verdal Teaterlag og Teaterselskapet InnSpæll. Levva Livet handler om kjærlighetsbarnet, musikeren, låtskriveren, rabbagasten, soldaten, narkosmugleren, uteliggeren, elskeren og varsleren som gikk «the hard way» langs den smale sti og ble en mann av «hel ved» da han omsider fant ut hvordan han kunne klare å «levva livet». En historie, hvis eneste moral er nettopp kunsten å overleve. Et menneskelig testamente om Satans uutholdelige tilstedeværelse og Gud fader som besluttet å se i nåde til en forvillet sjel; vår helt, Abel Mathisen. Levva Livet vil ha med 16-18 låter av Åge Aleksandersen, deriblant to helt nye sanger han skal skrive til stykket.
Nå har nettopp sceneteppet falt ned for siste gang. Hmm, vi hadde jo ikke sceneteppe. Mer et hypermoderne stålmiljø, uten spesielt mange stoffer. Jo vi hadde noen flott fargedekorerte og danderte stoffer hengende fra høyt under taket og nedover. Men ikke scenetepper altså. Scenemiljøet stod scenograf Monica Valsø Nestvold for. Sikkert i tett dialog med den gjennomsyra teatermannen og alles guru Arnulf Haga. Han har grep om det meste og er manus- og regiansvarlig. Det vil si har en finger med i alt.
For de som aldri ha spilt teater, så er hvert minste ansiktsuttrykk, følelse, bevegelse, plassering og timing for skuespillerne innstudert med Arnulf som veileder. I tillegg vet han hvordan han vil ha det musikalske uttrykket i nært samarbeid med musikalsk ansvarlig for solistsangere, orkester og korister, Asgeir Skrove. Videre har han god kunnskap om og masse å si sammen med koreograf / danseinstruktør Anett Hjelkem. Selvsagt må du som skuespiller gi liv til karakteren du spiller, men Arnulf vet hva han vil ha, om det ikke er “innafor” gir han beskjed. Hvis du ikke hører noe, jo, etter flere års jobbing under han, så er det vel OK da, he-he. Arnulf Haga mottok i går Den kongelige Norske St. Olavs Orden. Vel fortjent og jeg gratulerer!
Wikipedia: Den Kongelige Norske St. Olavs Orden tildeles som “belønning for utmerkede fortjenester for Norge og menneskeheten”.Søknad om tildeling av St. Olavs Orden stiles til H.M. Kongen og sendes til Fylkesmannen i kandidatens hjemstedsfylke. Se peker til høyre for nærmere informsjon om framgangsmåte. Fylkesmannen gjennomgår søknadene, gir sin anbefaling og oversender dem til Ordenskanselliet, som saksbehandler dem og legger dem frem for St. Olavs Ordensråd. Ordensrådet består for tiden av Eva Hildrum (kansler), Didrik Munch (visekansler), hoffsjefen (skattmester) og rådsmedlemmene Jorunn Bøe, Anne Husebekk og Gunnar Bovim. Ordensrådet møtes normalt to ganger i året. Ordensrådet gir innstilling til ordenens Stormester om tildeling. Stormester, H.M. Kongen, fatter deretter endelig beslutning om tildeling.
De bilder jeg viser her i dag er et knippe utvalgte for å vise litt av det som foregår på scena, tatt av min rollefigur og noe fra bak scena tatt av meg. To bilder er hentet fra Trønderavisa. Ellers er det mange selfier med også flere aktører på scena som er tatt skuespilleren. Jeg var nærmest blodfan av artisten Abel Mathisen som spiller hovedpersonen, og jaktet på den optimale selfiesen sammen med artisten. Som en ser ut fra bilder er det heller vennegjengen og jeg det kommer bilder av. Så flere bilder er altså tatt som en del av teaterforestillingen av min rolleskikkelse.
Her er jeg klar for scena
Gladgjeng på scena. Kvaliteten på bilder tatt på scena varierer. Det er ikke tid til å finstille. Men synes de er morsomme likevel
Bildet er hentet fra Trønderavisa ved fotograf / journalist Johan Arnt Nesgård Her fra Norge mitt Norge, på pub med artisten Abel
Her er mine bilder fra teaterscenen Norge mitt Norge, en Åge – låt
Hektisk aktivitet bak scena med sminking og hårstyling før forestillinger
Djevelen trer fram som en fiolinist, han spiller vakkert. Det er Abel som har han “sittende på sin høyre skulder”. Han har engelen på sin venstre. Høstsang av Åge Aleksandersen, utrolig vakker sang
Det er et talkshow i stykket også, her med “programleder Samantha Sejerstedt”. Jeg er jo fan av Samantha også og ivrig tilhenger av talkshowet. endelig har jeg billetter til å få være med på live – sendinga, så det er stas og må dokumenteres. Talkshowet presenterer Abel, låtskriveren og nye samarbeidspartnere. Samarbeidspartner er av de som befinner seg i gråsonen og driver med lysskye / kriminelle ting. Kameraten hans “Louis Bergmann”, som han har kjent fra barnsbein av og vært FN – soldat i Afghanistankrigen med er en skikkelig sleiping.
Abel den store stjerna kommer. I håndjern, et lite pr. jippo. Han har jo nettopp sluppet ut av fengselet
Under talkshowet spilles Alkymisten av Åge Aleksandersen, med talkshowets husorkester
“Kulturpersonligheten Libakk i kommunen” deler ut stipend på 50 000 kr. til den lovende artisten “Abel” under showet. Selvsagt foreviget av “pressefotografen Storm”. Alle fiktive rollepersoner i teaterstykket
Talkshowet
Linselusa med venner på pub
Selfieser med flere bak scena også
Dette er koret som jeg var en del av. Her fra forberedelser før scena
Viktigste scena for koret, i alle fall sangmessig. Sangen; Va det du Jesus av Åge A. Den er vakker. Under begravelsen til ei ung kvinne som døde i teaterstykket. Det er mye drama i stykket. Det er et bilde brukt i Trønderavisa av fotograf / journalist Johan Arnt Nesgård
Etter 27 forestillinger i aulaen på Verdal videregående med stort sett fulle hus, ble det tre forestillinger til slutt i Olavshallen i Trondheim. Også fulle hus, Herlig!
I Olavshallen ble stykket filmet, så vi kunne følge med backstage
Slik så det ut i Olavshallen før vi skal inn. Dette er fra når salen fylles av folk etter pausen i stykket. Før jeg entrer scena som uteligger
Så fikk jeg den etterlengta selfiesen med stjerna, men det var bak scena, he-he 🙂
Jeg elsker teater, det er gøy! På fredags kvelden fikk jeg med meg årets russerevy i Levanger og i kveld skal jeg se Malsåsspelet i en dal øverst i bygda Verdal, Helgådalen. Så om sceneteppet er gått ned, så ser jeg andres forestillinger.
Liker du å se på musikk- / sang- / dans- / teaterforestillinger?
Ja, så har Frodith sendt en invitasjon da. Hun er flink til å utfordre oss “vennebloggere” til å være med på det ene krumspringet etter det andre. Ikke alltid jeg følger opp da, men nå i dag, på fredag og helg, så falt jeg for fristelsen til å være litt leken og sprø. Her er min mann og jeg på en bursdag for noen år siden. Hippielook 😉 Under ser dere den hyggelige og forseggjorte innbydelsen, som Frodith lokket med. Mer har jeg ikke å si om den saken for snart må jeg avgårde på teaterscenen.
Ja, først nå kommer et blogginnlegg fra aktiviteter forrige helg. Nei, det blir ikke bare hendelser fra den helga. Men mer et innlegg om gleden av å gå tur og være ute i frisk luft, samt oppleve vakker natur. Det er så deilig å ta på seg joggeskoene og legge i vei på en frisk gåtur. Spesielt var det det forrige helg med et nærmest vårlig vær her i Trøndelag. Det sies at søndag 5. februar er “kom-deg-ut-dagen” for 2017, og undertegnede var da også på tur må vite. Det er Den norske turistforeningen som står bak “kom-deg-ut-dagen. I det flotte været med skinnende sol, ble det tur både lørdag og søndag. Det var så herlig at det ble en laaaaang tur begge de dagene. På lørdag sier helse-appen min at jeg gikk 7,5 km./ 11 117 skritt og på søndag ble det 10,4 km. / 15 331 skritt. Det er vel godkjent. Turene foregikk i nærområdet.
Etter gåturene de to dagene ble det middagsordning sammen med familien før en hastet seg videre til aulaen på Verdal, hvor jeg spiller i musikkteateret “Levva livet” https://kultar.no/referanser/levva-livet/. Så forrige helg ble en særdeles aktiv helg. Når jeg drar på tur liker jeg å lufte mitt speilreflekskamera, NIKON D 5300. Men mot normalt ble det hjemme disse to dager. Så bildene her er tatt med min iphone. Min turkamerat var min mann.
Det blir nok mange turer framover når det blir bedre tid. Til jul i år fikk jeg flotte julegaver, nemlig 10 på topp-turer. Det koster rundt 150 kr. og da får du kart og veibeskrivelser til flere utflukter som er oppsatt. I tillegg fikk jeg også Kjentmannsmerket for Verdal kommune, eller også kalt 10 på topp, i julegave. Du lurer kanskje på hva det er? Det er Levanger- og Verdal idrettsråd via bedriftsidrettslaget som står bak dette her. En håper med dette å skape sunne vaner og bedre helse hos folk. De har valgt ut flere turutfluktsområder på topper og ellers som det blir litt konkurranse blant befolkningen om å nå innen året er omme. På de ulike stedene er det oppmontert en kasse med ei bok som du skriver navnet ditt inn i. Det vanker også premier til de som har betalt og registrerer seg. Litt misvisende er det at det kalles 10 på topp, da det egentlig er 20 topper i Levanger. På Verdal gjennom Kjentmannsmerket er det hele 37 steder og besøke. Da får jeg litt å gjøre framover, he-he! Men det er så mye vakkert og se, samt deilig å gå tur, at jeg gleder meg. Nå den 1. februar gikk tursignalet for Levanger, mens for Verdal starter det i gang den 10. mai. Det er facebooksider for begge steder, og masse fine bilder fra turer florerer der. Jeg vet at det i alle fall er en person som siden startsignalet gikk for Levanger 1. februar allerede har tatt alle de 20 toppene. Jeg lover ikke ut noe om hvor mange jeg kommer til å passere dette året, men jeg strekker meg så langt jeg kan og har tid til. Jeg tar det som avkobling og rekreasjon med nistepakke og fotoapparat. Her står det litt om hvilke topper Levanger har i år. http://www.innherred.no/nyheter/2017/01/13/Her-er-de-nye-toppene-14054886.ece
Se det flotte vårværet da, ja jeg kaller det vår, nesten ikke snø. Kjørte til Magneten kjøpesenter fra hjemmet i Mulelia. For lesere som er kjent i disse områder, kan jeg fortelle at det ble tur om sjeteen, arboret på Staup og ned i Nordsiveien og om sjøbadet, passerte bare trappetrinnene opp til Staupshaugen. Tok ikke sjansen på å ta den lange trappa opp, skulle jo videre på kvelden og både danse og bevege meg på en scene. Jeg tror at om jeg hadde tatt den opp, ville jeg ikke vært gangfør, he-he 🙂
Sjetebrua i Levanger
Ender i sola
Lang, lang rekke inn til Levanger by
Dette var totalen på lørdag
Ny tur på søndag i nærområdet til vårt hus. Her passeres isformasjoner i berg. For kjentfolk: Gikk hjemmefra, om Skånes, en liten stopp i Djupvika, opp i Børsåsen, om utsiktsposten / gapahuken mot Levanger og Gamle Kongevei hjem
Hestespor ved Skånes
Enda flere spor. Googlet og tror det er rev, men meget lik ulvespor også, men det er meget usannsynlig for stedet. Vet ikke, kanskje det er hundespor? Noen som vet?
I Djupvika som ligger enda lenger inn etter Skånestangen, om du går mot Børøya og Levanger, henger det en kasse for å skrive navnet inn. Men den er ikke med på 10 på topp for Levanger i år. Den har vært med før, vet jeg
Så var det søndagens aktivitetskartlegging, ikke verst av meg nei
Som et samfunnsengasjert menneske måtte jo jeg også uttrykke mine observasjoner og holdninger, for ikke å si bekymringer, til den nyvalgte presidenten Donald Trump. Det var en tid jeg fulgte med på reality – programmet “The apprentice” med Trump som stor TV – stjerne, forretningsmagnat og arbeidsgiver på jakt etter nye personer han ville ansette. Det var den gangen jeg også var i jobbsøkesituasjoner. Greit å få noen tips, tenkte jeg. Tips om hvordan en skulle oppføre seg for å få en jobb. Jeg synes ikke Donald Trump i sin nye jobb som president av en stor nasjon har tatt lærdom av sine egne innstillinger til hvilke holdninger og referanser en interessant nytilsatt bør inneha. En av de som vant i en programserie og ble ansatt, sier at det viktigste hun lærte av Trump var: “Have all the facts before you jump on anyone for anything”. Da blir mitt spørsmål: Har Trump vurdert effekten av den nye innreiseloven han lanserte, hvor sju land ble utestengt fra innreise til USA, dog for 90 dager. I think he has jumped on someone for unreasonible reasons, i så fall.
Til og med jeg forstår at om du blir valgt til øverste leder for et land, er det viktig med tid til å gjennomgå og sette seg inn i saker. Være ydmyk og lydhør. Så ville jeg ha rådført meg med pålitelige rådgivere. Men her har vi å gjøre med en person som handler og uttaler seg, før det er nøye lov- og faktabasert, samt gjennomtenkt. Er det mangel på impulskontroll eller en eller annen personlighetsforstyrrelse, narsissisme (sykelig selvopptatthet / selvdyrkelse) eller annet? Spør du meg som sykepleier, så kan det være en psykisk diagnose på slike folk som Donald Trump.
Når det gjelder den nye innreiseloven som Trump innførte for dager siden, så har enkelte land som Iran gått til mot-aksjon. Det er samme regler som gjelder for amerikanere som vil reise inn til Iran. De nektes. Jeg forstår dem godt. En kan da ikke bare sitte å godta alt heller. Å sette menneskegrupper, trosretninger og noen andre mennesker og land i bås, er en uting. I det hele tatt båstenkning er en uting. Her er det leger, forskere, vitenskapsmenn, universitetsprofessorer som ikke kan møte på kongresser / kurs i USA og det er slektninger som vil besøke sine syke, blant de som nektes innreise. Virker som om de landene som er valgt ut er tilfeldige. Det handler vel om å ikke utestenge noen som har forretningsforbindelser med Trump eller land som Trump kan dra goder fra, antageligvis.
Som Piet Hein sa: Den som taler ut fra bevisstheten om å ha rett, overbeviser ingen. La narren være, og hans eget snakk vil dømme ham, er et kjent persisk ordtak jeg også tar med. Passer fint med et persisk innslag, da Iran nå er i gruppen av land som nektes innreise til USA. Helt utrolig hva den nye presidenten har laget av liv og røre på få dager. Han bør tenke på at han ikke holder på å lage et TV – show der han er hovedpersonen, men faktisk skal regjere i USA. Alt han uttaler kan gi store ringvirkninger på mennesker, vekke motstand fra andre lands- / staters befolkning og ledere. Slik han nå framstår virker det som han tar egne valg og avgjørelser ved et knips liksom. Uten å rådføre seg med noen som kanskje vet bedre, og han innehar ikke fornuftige innstillinger til politiske avgjørelser, store sådanne. Lite gjennomtenkt, kan en nok si om lederstilen.
Da han var med på “The apprentice”, så jeg hvordan han elsket å komme med oppsiktsvekkende kommentarer og uttalelser. Han direkte solte seg i glansen fra kameraer og seertall. Jeg får følelsen av at han fortsatt tror han er med i et TV – show, hvor alles blikk er rettet mot han. Jeg håper virkelig det ikke bare er jeg som tar han slik han framstår, som lite troverdig. At det er folk i rettsvesen og i det hele tatt rundt han i politikken som kan stoppe de avgjørelser og de feilaktige grep han tar, til enhver tid. Denne holdningen håper jeg vil spre seg ut til alle verdenshjørner, til ledere og befolkninger. Ellers er det bare å melde oss ut av den alliansen vi er medlem av, nemlig nato. Jeg vil ikke være på lag med en ustabil person, til fare for seg selv og sine medmennesker.
I dagene etter at han ble valgt til president har kvinner gått i protesttog i mot hans høyreekstreme og mannssjåvinistiske holdninger. Selv har han “trofèkona” Melanie Trump ved sin side, et intetsigende kvinnemenneske uten annet å gjøre enn å shoppe, ordne utseende og negler, ala svenske Hollywoodfruer. Til og med hadde hun nærmest kopiert innsettelsestalen til mannen sin, fra Michelle Obama`s ord noen år før. Antiabortloven ble innført få dager etter innsettelsen: Loven innebærer at det blir forbudt å gi offentlig pengestøtte fra USA til utenlandske organisasjoner som gir råd om familieplanlegging, seksualopplysning og informerer om abort som et alternativ. Dette som etter min mening er meget viktig for kvinner over hele verden. Hvilket kvinnesyn?
Fortell meg; hvilke kvinner har stemt på denne presidentkandidaten? Videre si meg; hvilke av de mange nye landsmenn i USA, innvandrere og islamister har stemt på denne karen? Det er nesten så jeg er forledet til å tro på ryktene om valgfusk. Jeg forstår det ikke. Han vil bygge murer inn til Mexicogrensa for å hindre innvandring derfra. Den neste saken i mediene gikk på at det er Mexico, ifølge Trump, som skal ta kostnader for dette byggverket. Innvandrere og flyktninger er ikke velkommen. Jeg synes det er uhørt. Nei, bygg en mur rundt Donald Trump i stedet. Han er en fare for menneskeheten og for fred i verden.
Denne mannen nekter å lytte til forskere, spesielt når det gjelder klimaforandringer. Lik vår egen Carl I. Hagen, i samme sak. Er ikke han ferdig med politikk da? En kan ikke gå rundt å lage egne sannheter, for å rettferdiggjøre sin manglende satsing på ting. Alle kan vel plukke en forsker som er villig til å si akkurat det en vil, ut til medier. Dette gjerne en med samme politiske syn. For å rettferdiggjøre sine egne valg og satsinger, eller aller helst mangel på det.
Donald Trump vil bekjempe ISIS med nebb og klør kommer det fram i medier. Men det jeg tenker på er at de to, Trump på ene siden og ISIS på andre siden har svært like tankesett Kvinnesynet de to har nærmer seg hverandre. Kvinner er mindre verdt enn menn, og menn kan gjøre som de vil med kvinner. Til og med bestemme over kroppen deres. Det er ikke mange kvinner å se i hans politikerensemble. Videre har Trump en kontrollerende og diktatorisk stil, hvor demokrati og menneskeverd er nedprioritert, etter min mening. Han sparker jo elegant de som ikke er enig med han. Som det som skjedde med Sally Yates, justisministeren som nektet å støtte forslaget hans om innreisenekt. Som to ytterliggående kunne de jo like gjerne ha gått i ledtog med hverandre, både Trump og ISIS, så like som de er i tankesett. Øye for øye og tann for tann, er det som gjelder. Vi er ute etter de og de, denne båstekningen. I sin forretningsverden har han nok kanskje noen knuste kneskåler på samvittigheten (i alle fall tror jeg at det noen ganger må til i “big business”), men nå har han hånd om “atomknappen”, tenk på det. Nei, jeg finansier gjerne en lyddempende mur rund Donald Trump. Som gjør at han blir mindre synlig og ikke når ut med sine ekstreme budskap.
Jeg hater å være syk, det passer meg rett og slett ikke. Jeg har ikke tid til slikt. Etter å ha vært nærmest sengeliggende i fem dager, med hodepine, tette bihuler, feberhete stunder, energiløshet og mengder av gult snørr, oppsøkte jeg omsider fastlegen min. Jo, du har en CRP på godt over 100, så vi bør nok gi deg antibiotika. For de som ikke vet hva CRP er, så måles det med en blodprøve i fingeret. Det viser mengden av betennelse eller infeksjon i blodet ditt. CRP skal ligge på rundt 3 mg / L om du er frisk. Men bikker den over 20 – 25 så er det ofte behov for medisinering med antibiotika eller Penicillin. Så på onsdagen denne uka på ettermiddagen startet jeg opp medisineringa. Ble satt på Apocillin og i tillegg fikk jeg Nasonex nesespray.
Jeg er langt i fra frisk enda, og er noe tett i bihuler med hodepine til følge enda. Men synes faktisk at kreftene begynner å komme tilbake nå. Snørret begynner å bli blankt og ikke gult, så det er da håp. Jeg har fått sykmelding fra jobb, og tenker at jeg begynner på i morgen mandag. Noe jeg ikke har kunnet unngå å være med på under sykdom er forestillinger med den musikalske teateropplevelsen; Levva livet som spilles på Verdal hver onsdag, fredag, lørdag og søndag. Det har vært flere syke skuespillere der en tid, det går vel på rundgang. Det har ikke fått preget forestillingene i alle fall Vi gir jernet hver gang vi. Men jeg har ligget nesten inntil jeg har dratt til aulaen på Verdal på kvelden. Noe annet hadde vært utenkelig. Å gå i gang med blogging har også vært et “ikketema” den siste uka. Energien har ikke vært der, rett og slett. Men nå har jeg altså ikke satt av mer tid til å være syk, så nå bør jeg friskne helt til med en gang!
Ellers har vi nettopp kommet hjem fra min lillesøster som har hatt nærmeste familie på 40-årsfeiring i dag på Steinkjer. I tillegg feiret vi sønnen August som ble 11 år i januar. Vi var der klokken 12 i dag, og har rukket både middag + kaffe / kaker der. Så nå er det bare å ordne seg i vei til aulaen i Verdal, hvor vi skal spille, og jeg holdt på å si skal “Levva livet”, men dog på en scene for noen timer. I kveld skal min mann være brannvakt under forestillingene. det krever et stort apparat av frivillige i rundt, med salg av vin / øl / kaker / kaffe / garderober / billettører / programbladsalg m.m. Ja, slik går nå dagene.
I dag skriver jeg 01.01.17. og et nytt år står foran oss. Vi vil åpne boken. Sidene er blanke. Vi kommer til å sette ordene der selv. Boken heter Mulighet og første kapittel er første nyttårsdag. I den anledning vil jeg vise noen fotografier jeg tok i går på ettermiddagen. Et magisk fenomen har de siste dager vist seg her i Trøndelag. Masse fargerike og lysende perlemorskyer har åpenbart seg på himmelen. De er vakre.
Åpenbaringen på himmelen viste seg da vi var på julebesøk til mine foreldre på dagen nyttårsaftenen. Vi hadde ei trivelig stund der med hjemmelaget pizza til lunsj og kaffe med multekrem og krumkake etterpå. Min yngste søster Marthe og hennes familie kom også. Alle skulle vi ha tradisjonell kalkun til kvelden i våre respektive hjem, så det passet fint med pizza til lunsj.
Jeg hadde jo med meg min Nikon D5300, og jeg må innrømme at jeg ble mer ivrig etter å forevige den vakre himmelen enn å treffe slekta, he-he 😉 Slekta vil jeg jo treffe til stadighet, men ikke sikkert jeg vil få se dette på himmelen i samme utførelse som nå. En fotograf må alltid prøve å fange nuet, for etterpå kan showet være over.
Her ser dere nuet som utspilte seg over bygda Follafoss i går. I samme slengen, GODT NYTTÅR !
Det er tidlig ettermiddag, men det holder på å mørkne. Magisk himmel
Fine fargesjatteringer i skyene
I går var vi på besøk ut i Follafoss, Verran i Nord-Trøndelag, hos mine foreldre. Det var et fantastisk skue over himmelen. Dette er et iphonebilde. Faktisk et bilde jeg la ut på snap
De lyser og masse farger synes
Her et sort hvitt bilde. Skimter jeg ikke et skummelt fjes der oppe, lover dette godt for det nye året?
Perlemorskyer eller polarstratosfæriske skyer er skyer som blir dannet om vinteren i stratosfæren i høyder på 15000 til 30000 m, og ligger dermed dobbelt så høyt som cirrusskyer i troposfæren.
I dag var det kveite på menyen her i huset. Det smakte aldeles nydelig. Godt med noe som er mindre fett etter ribbemiddager og store lunsjer først i jula. Jeg bruker å lage suppe av kraften fra kveitetrekkingen. Kan ikke skrive kveitekoking, da fisk bare skal trekke. Den blir nydelig. Suppen spiser vi som regel som forrett, eller til fiskemåltidet. Jeg tar som regel 1 1/2 l. fiskekraft. Vi var tre hjemme, min mann og min yngste sønn. I ettermiddag laget jeg jevning på ei spiseskje margarin og mel. Så ble det en skvett med fløte i + et par spiseskjeer rømme i, før passe mengde salt. Så koker jeg med noen gulrotbiter. Som tilbehør til kveita har vi poteter, gulrøtter, bacon og saus; en juksepakke (Toro, of course) med Sandefjordsmør. Dette blir selvskryt, men måltidet er godt altså. Jeg liker jo å lage mat og gjerne tilføre ditt og datt i gryter og matretter. Selvsagt er det mye godt i toropakker også. De er ikke å kimse av. Det er miksen som blir bra, he-he 🙂 Jula er god mat og trivsel med familie. Ser det ikke godt ut da?
Nå har vi kommet til den 26.12. eller 2. juledag, og hittil har jula bestått i familie, mat og mat igjen. Dagene avløses av det ene familieselskapet etter en annen, med god mat, desserter og kaker. Julaften hadde vi besøk av mine foreldre og mine to single sønner, den ene bor fortsatt hjemme. De nattet over og dro hjem etter lunsj på 1. juledag. I dag har svigermor og min svigerinne + mann vært på besøk, på storlunsj her i huset.
I morgen er det øving med gjennomgang av teaterstykket Levva livet med Verdal teaterlag og Innspæll. Jeg jobber i tillegg halve dagen. Så er det premiere 4.juledag med premierefest etterpå. Så har jeg fri 5. juledag, før det blir teaterforestilling igjen 6. juledag i tillegg til jobb. Så er det nyttårshelg. Derfor måtte jeg gjøre unna familieselskaper først i jula. Kanskje blir det tid til å slappe av i nyttårshelga. Det blir deilig, i så fall. Men nå bør jeg begynne med dagens kveitemåltid med suppe og tilbehør.
Min familie på julekvelden. Mine gutter og foreldre. Linselusa fremst
Pyntet bord til julemiddag
Legger nå ofte bar og einer på bordet med en lyslenke i + noe “julete” stash til. Det er dekorativt, synes jeg
Perfekt ribbe, nam!
Min juletallerken betstår av ribbe, sosisser, medisterkake, to sorter pølse (hvit og brun), poteter med persilledryss, grønnnsaksblanding med blomkål, brokkoli, gulerøtter, rosenkål, surkål, brun nydelig saus, svisker, pickles, rørt tyttebær og grov sennep + hjemmelaget flatbrød til og rødvin /vann / aquavit. Det smakte nydelig!
Hjemmebakt flatbrød fra Verdal. Det er svigermor som alltid kjøper og gir oss dette til jul, istedet for blomster, som hun sier. Det setter vi stor pris på. Det smaker fortreffelig!
Tradisjonell riskrem med rød saus + småkaker av julebakst til kaffen, etter gaveåpning utpå kvelden. Det ble bailey på noen og konjakk på andre til kaffen
Selveste julaften da, du verden. Deilig! Ja, spesielt fin innspurt i år. Jeg har senket kravene om perfeksjonisme; med tradisjonelle sju sorter julebakst, rundvasking i alle krinker og kroker, selvlagede dekorasjoner og ting + tang, Men jeg har det helt fint med det altså. Jeg hadde til og med de to siste feriedagene fra dette år den 22.12. og 23.12. Det er noe jeg satser på å innføre som en tradisjon. Neste år kommer 23.12. på en lørdag og da blir det juleferie f.o.m. 21.12. To hele dager til å roe ned og skape trivsel i hjemmet. Jeg trengte det etter en hektisk tid med “teaterinnspurt” i tillegg til jobb. https://kultar.no/referanser/levva-livet/
Midt på dagen i går på lille julaften hadde jeg ei fin stund med min fine julesangliste på spotify og juletrepynting. Da kom julestemningen krypende inn i ryggraden min. Jo, jula er kommet. Etter denne seansen i går ble det tradisjonen tro risengrynsgrøt med mandel til den heldige. Så etter det igjen på tidlig ettermiddag hadde vi julegavebytter med nær familie her hos oss. Dette er også blitt en tradisjon opp gjennom åra. Påsmurt sirupskake med sylte, brunost og juleskinke, og en god varm julegløgg.
Jaggu satt jeg ikke plantet i sofahjørnet klokken 20.00 på lille julaften med ferdigpyntet hus. Det var avslappende og artig å kunne følge de tradisjonsrike underholdningsprogrammer på lille julaften. Ja, jeg vet hvordan svoren blir sprø! Uansett ble det fin sang og gjester + hovmesteren som slukte vannet i blomstervasen i år som i fjor, “Oh, I kill that cat”, uttaler han noe bedrunket. Hvor upraktisk er det ikke med et skinnteppe av enn tiger med hodet og hele pakka som stikker opp fra golvet? Det hadde blitt en utfordring også i edruelig tilstand, tenker jeg.
Ja, ja. I dag, om litt kommer mamma og pappa for å feire jul med min mann og de to guttene våre. Men først en tur til Alstadhaug kirke for å besøke noen graver med blomster- / kranspynt og lys. Tapre lille Torben`s grav og svigerfar`s. De er gjemt i våre hjerter, og alltid med oss i tankene <3 Så blir det lang lunsj med “Tre nøtter til Askepott” på TV som følge. Før ribba går i ovnen og besøket kommer. Så fint og trivelig med jul, og tradisjoner!
Men jeg vet at det er mange der ute som ikke gleder seg til jul. En tanke går også til de i denne høytidsstund. Håper at denne jula uansett blir den beste. I samme slengen en stor takk til de som tar dugnadsinnsatser i frivillig arbeid. Så får dere som er på jobb ha ei fin stund med de dere server, og også med arbeidskolleger. GOD JUL!
Noen glimt fra innspurten og julepyntet hus
Lille julaften
Årets juletre, ekte gran. Same procedure as every year!
Fjerde og siste lyset tent sist søndag. Vi tente det for fred. Da ble det kake til kaffen 🙂
Røde lys og nisser inntar huset
Trauet er fylt med frukt og twist
Pepperkakekjeks på rekke og rad. Det lukter jul 🙂 Så har vi den øsen på veggen som en av guttene har pyntet på skolen da de var små
Englene er på plass som alltid. Noen laget av barnehender, noen fått i gaver og noen kjøpt
Nærbilde
Juletrivsel, alltid røde tulipaner
Gammelnissen står og passer på hjemmet
Disse små hjemmelagede nissene har vært med meg i alle år, kjøpt på en julemesse i sin tid. De har fast plass her på hylla
Denne nissen som min mor har laget har fast plass her i denne kroken
Dette nisseparet har vært med meg siden først på 80-tallet og her i huset har de alltid sittet og kikket på oss ved TV`n
Ved peisen som vi kan se fra sofaen hvor vi som oftest sitter har vi “minnested” over de som ikke er med oss lengre. Det brenner et telys inne i kirka, ikke så tydelig å se på bildet. Ikke spesielt religiøs noen her, men den kirka har også vært med i alle år, den er laget for telys. Så har vi nisseparet som er laget av en kjær arbeidskollega på midten av 90-tallet
Gløggen og sirupskaken står klar
Denne malte trestubben er det min søster Anne Grethe som står for. Tenk at hun mistet høyrearmen fra over albueleddet i en bilulykke først på 90-tallet. Se hvor flink hun har blitt til å bruke venstrehånda. Rene malerinnen
Jul på badet også. På hengerne røde håndduker
Denne gjengen sitter i gangen oppe
Mens denne gjengen holder stand i gangen i underetasjen
Jeg er opptatt av å få varslet det norske folk om den asylpolitikken som drives i dag, og hvilke følger det får for den enkelte asylsøker. Det vil i tillegg få følger for oss alle. I lengre tid har jeg nærmest vært stille, men dog interessert og sjokkert observatør. Det gjelder den asylpolitikken som er drevet i det siste. Spesielt etter at dagens regjeringen tiltrådte, med en viss dame i spissen for innvandringspolitikken.
Jeg vil ikke ta hennes navn i min munn, da jeg ikke synes hun fortjener noen oppmerksomhet overhode. Inntil nå har jeg valgt å tie den dama ihjel. Bevisst har jeg ikke gått inn og lest når overskrifter med vedkommendes navn figurerer. Videre så har jeg heller ikke likt, mislikt eller delt noe som har med denne personen å gjøre i sosiale medier. Hun skal ties ihjel, etter min mening. Det oppfordrer jeg flere til å gjøre. Den damen jeg snakker om er bare en brikke og bilde utad i politikerapparatet som er i sving for å drive kynisk og inhuman asylpolitikk her til lands.
Asylsøkerens ferd hit og hverdagen i dagens asylmottak er slik som jeg i dette innlegget vil beskrive. På grunn av at jeg selv jobber som sykepleier på tiende året i et asylmottak, og omgås daglig menneskene som kommer hit, vet jeg hvor skoen trykker. Om noen skulle lure på det, så er det ikke alltid ansatt en sykepleier i alle mottakssystem i Norge, men her i min kommune har en valgt denne løsningen. Jeg har kontoret mitt ved siden av postskranken på asylmottaket, hvor alle kommer for å sjekke post. Derfor treffer jeg jevnlig asylsøkerne på mottaket og slår av en prat. Å hente post er noe alle er ivrig på da de går å venter på “det ene brevet” som kanskje skal sikre trygghet i framtida, nemlig varig opphold i landet her.
Slik det i det siste har hardnet til i asylvesenet, drives desperate mennesker fra glade lærenemme og disiplinerte ungdommer som kommer til landet vårt, til å bli en skygge av seg selv. Jeg mener de blir gjort rettsløse, med ingen innvirkning til egen sak. I et slikt udemokratisk system sliter den unge asylsøkeren med selvskading-, rus-, vekt- og kriminalitet-problematikk. Dog har de en fortid som har utfordret dem til flukten. Men vi trenger ikke å frykte noe av den grunn. Med trygghet, kunnskap og forutsigbarhet, går det meget godt med de aller fleste i framtida, om de får lov til å bli i landet vårt og ivaretas av et demokratisk system som her. De har jo rømt fra systemer som ikke har demokrati på agendaen. Jeg prøver i dette innlegget å fortelle hva det norske nåværende asylsystemet gjør mot folk. Fordi jeg ser det hver dag og vet hva det gjør med helsa og hele mennesket. Jeg kan se hva asylsøkeren strir med av følelser, tanker og håpløshet med det kyniske asylløpet som det er lagt opp til.
Derfor vil jeg gjøre et tankeeksperiment som de fleste kan forstå her, for å fortelle om skjebnen til noen av de som flykter og som kommer hit. Jeg tar utgangspunkt i 17 år gamle Nasir fra Afghanistan i denne beskrivelsen. Her vil jeg beskrive flukt, oppholdet som asylsøker og den prisgittheten en har til å påvirke egen situasjon i det asylsystemet vi har. Dessuten vise hva det gjør med et menneske på sikt, i dette “uvesenet”. De personer på flukt som jeg beskriver her er fiktive personer, men er samtidig meget reelle tilfeller i det asylmottaket hvor jeg jobber som sykepleier.
Nasir og den ett år yngre broren flykter fra sitt hjemland Afghanistan De flykter fordi det er fare for at de blir innlemmet i talibangruppering på landsbygden der de kommer fra, om de fortsatt blir værende. Talibans sterkt religiøse tenkning strir mot alt det familien deres står for. Begge har de sett faren sin bli drept hjemme, da taliban kom for å hente han, og han motsatte seg dette.
Nasir drar sammen med lillebroren sin på en farefull ferd hit til Norge, over fjell og via ymse farkoster til sjøs. Omgitt av kyniske smuglere, som har tatt det meste av familiens oppsparte penger. Morens og bestemorens gullsmykker ble solgt blant annet for å få råd til denne reisen. På ferden over til Hellas kommer de fra hverandre. Det var smuglerne som skilte dem, da det bare ble plass til lillebror på den første gummibåten, så Nasir må vente. Nasir er svært trist og bekymret fordi han har lovet moren og besteforeldrene å passe på sin ett år yngre bror. Han har håp om at det skal gå bra med gjenforening etterhvert, fordi de har avtalt å dra til Norge. Han drar videre nedover Europa med smuglere, innestengt i en lastebil og ender opp i Norge.
Han blir plassert ved en EM-avdeling (det betyr; avd. for enslige mindreårige om begrepet i sin forkortelse ikke er kjent), et transittmottak (et transittmottak, om heller ikke det begrepet er kjent, er det første mottaket en kommer inn til, for å få gjort asylintervjuer, rutinemessige undersøkelser og oppfølginger) på Østlandet. Etter noen uker er han heldig; får høre at lillebroren er kommet til Norge og bor på et asylmottak midt i landet. Da transittmottakstiden er forbi, ber han om å få komme til samme mottak som sin bror, og får dette innvilget. Før han drar blir han sendt til en tannlege her i Norge. Han har ikke helt oppfattet hvorfor. Men det er da bra å få undersøkt tennene sine. Han er forespeilet å flytte inn på samme EM-avdeling som sin lillebror, da han drar videre til Midt-Norge.
Da han ankommer mottaket blir han plassert i et ordinært mottak, sammen med voksne menn fra alle kanter av verdenen. Han prøver å protestere, men får kunngjort av en advokat at han er funnet overårig. Det vil si; UDI klassifiserer han som rundt 20 år. Dette på bakgrunn av den tanntesten som ble utført hos tannlege mens han var i transittmottaket sørpå. “Ja, men mor har jo fortalt meg hvor gammel jeg er, det stemmer ikke”, prøver han å si. Men det er for døve ører. Tanntesten er tatt. Jeg som sykepleier prøver å gjøre verden forståelig for han; med å si at pga. at mange asylsøkere over en tid nå har løyet om at de er yngre, for at dette kanskje kan gi goder i retning av muligens oppholdstillatelse. Så er en nødt til å gjøre aldersvurderinger basert på slike tanntester hos tannlegen. Så sier jeg, at om testen er presis eller ikke har jeg ingen formening om. Men noe måtte gjøres for å skille den ene fra den andre. Det er UDI som bestemmer og det er bare å forholde seg til det. Det nytter ikke uten sikre papirer som indikerer annet å protestere på det som er bestemt, får jeg sagt. Som sykepleier har jeg nå observert han i tre samtaler. Jeg har mine tvil. Han er på mange måter barnslig og umoden, og gleder seg som et barn over nye ting han kommer i befatning med. Jeg vet at denne tanntesten ikke er sikker, men det sier jeg ikke høyt……
Han føler seg utrygg i blokka, og ofte er det støy, krangling og det kan være fyll. Derfor tilbringer han mest mulig tid med broren sin inne på EM-avd., men han får ikke overnatte der. I mine første møter med dette søskenparet, blir jeg fortalt om søvnvansker og mareritt som følge av de opplevelser de var vitne til i hjemlandet. Så hadde Nasir i tillegg en opplevelse med en av smuglerne på ferden hit, som utnyttet han seksuelt. Dessuten ble han slått kraftig i tillegg. Har siden dette slitt med vondt i ei skulder, og også angsttilstander. Men røntgenbilder har ikke vist noe galt. Dette har satt spor, og han er utrygg overfor voksne menn. Etter flere oppmøter hos lege har han endelig fått tilbud om psykiatrisk oppfølging, og har nettopp begynt i behandling.
Søskenparet deltar på norsk-opplæringa sammen. Men Nasir får knapt 2 1/2 måned med norsk-opplæring, da er det slutt. Han som “voksen” asylsøker har ikke rett på mer. Lillebroren ved EM-avdelingen er heldigere stilt. Han får fortsette på norskopplæringa. Etter at norsk-opplæringa er over for Nasir, går dagene med til å ligge i senga, og vente. Nasir er flink og har allerede lært masse norsk, og han forsøker å lære mer via broren. Så deltar han på de leksehjelp-kveldene på aktivitetshuset på mottaket. Jeg som sykepleier ser at han sliter med å godta at han skal; gjøre ingen ting. Prøver å gi beskjed til personalet ved EM-avd. om at han bør trekkes mer med; gjøres oppmerksom på arrangementer og prioriteres når det foregår aktiviteter, og turer som EM-avd. drar på. Men det meste her er øremerket yngre beboere, de på EM. De yngre voksne får bare være med om det er plass til dem, og om aktiviteten er øremerket alle, men det er sjelden i regi UDI, Redd Barna, sportsklubber i nærområdet, kulturskolearrangementer, Røde Kors. Det er ungdom og barnefamilier som blir prioriterte, alltid. Hva med voksne / “voksne” enslige menn og kvinner? Noe å tenke på for de ulike frivillige organisasjoner? Litt avsporing her, men det bare måtte sies.
Så kommer det første negative svaret på asylsøknaden, gitt i et brev på norsk som han ikke helt greier å forstå. Det er heller ikke noe som vi som jobber på mottaket skal oversette eller prøve å forklare. Det er en advokats jobb. Få dager seinere får han det fortalt av en tilfeldig valgt advokat med telefontolk. Det er satt en utreisefrist og han har negativt svar. Jeg blir tilkalt da Nasir har skjært seg opp med glasskår over begge håndledd. Prøver å være faglig dyktig ved å ikke vie dette stor oppmerksomhet, men renser såret setter på noen strips og bandasjer. Kanskje synes det hjerterått for en som ikke forstår seg på det, å ikke vie slikt oppmerksomhet. Men all forskning tilsier at det er nettopp oppmerksomhet en vil ha med slike selvskadingsgrep, derfor er det best å ikke gi det det, om en vil ha stopp på det. Videre så tar jeg en telefon til behandleren hans ved psykiatrisk om det som har skjedd. De har ikke tid til å omrokkere avtaler for å snakke med han i rimelig tid. Derfor skaffer jeg telefontolk og kaller han inn til samtale dagen etter hos meg. Som jeg antar har han skadet seg selv pga. det negative svaret. “Jeg må jo være her for min bror”, sier han. “Det har jeg lovet.”
Igjen forsøker jeg å gi grei og saklig informasjon om at det går an å påklage vedtaket, innen fristen som er satt. Det er en kort frist og en må handle med en gang, uten tid til å tenke noe særlig. Etter som han bare har vært til spesialist ved psykiatrisk poliklinikk bare to ganger, skriver behandler der en foreløpig rapport / epikrise, hvor det framgår at en har for lite datagrunnlag for å stille en diagnose enda. Jeg legger ved denne sammen med et brev hvor det går fram at han gjerne vil ha utsatt utreisefrist inntil diagnose foreligger. Dette er også advokat med på, som formidler dette videre til UDI. Ikke alltid jeg stoler på alle advokater, om at de virkelig sender anken videre, innen frist, så jeg velger å sende det direkte til UDI i tillegg. Asylsøkeren er prisgitt de personer som jobber eller ikke jobber iherdig for han. Det er forskjeller i engasjement, også her i Norge. En vil jo ha rettferdighet i avgjørelser som vedrører en gutts framtid, eller mangel på en.
Lillebroren til Nasir får høre at han vil få opphold i landet her, i alle fall til han er 18 år. Etter dette blir han mest trolig fraktet hjem til Afghanistan. Så får Nasir brev på norsk om at klagen ikke er innvilget, og at han har å reise ut av Norge innen 19. desember, altså det andre avslaget. Han har ingen muligheter til å gjøre annet enn å forsøke å godta det som er bestemt. Han får tilbud om IOM, IOM implementerer det frivillige returprogrammet VARP (Voluntary Assistance Return Programme). VARP er rettet mot asylsøkere som har endelig avslag. Et system som sikrer gratis hjemreise og som innvilger noe penger til den som velger å reise med dette. Men Nasir har ingen steder å reise som kan gi han trygghet, og blir boende på mottaket. Avslår derfor dette programmet. Han vil jo være der for broren. Vet at han står i fare for å bli hentet og uttransport ut av Norge og tilbake til Afghanistan.
Han blir også etterhvert trukket i penger, og har bare minimalt til livets opphold. I mottaket her hadde han begynt å røyke sigaretter også etter det første avslaget, for å prøve å minske det stresset og sårheten han følte. Med sigarettinnkjøp blir det enda magrere budsjett. Jeg ser at buksene hans nå bare slenger rundt kroppen hans. Han har ikke penger nok til å spise skikkelig. Nasir ligger i senga til langt på dag. Det hender at han ligger i senga om jeg går innom blokka i 13-tiden. Sier at han må ligge lengst mulig for å ikke forbrenne kalorier, slik at han får mindre matbudsjett. Men i frustrasjon en dag ramponerte han ei dør med å sparke hardt i den, så blir det et hull i den. Blir jaggu meg trukket noen hundrelapper pga. hærverket. Han får det enda verre.
Jeg fortsetter støttende samtaler med tolk, fordi jeg vil gjøre det jeg kan for helsen hans, mens han oppholder seg her. Det er min faglige plikt som sykepleier. Men hvordan ha støttende samtaler, når det ikke finnes håp i verden? Forsøker å motivere han for røykeslutt, men han er så stresset pga. situasjonen at han ikke er særlig motivert for det. Dessuten føler han heller ikke for å spise, og mangler appetitt. Så trenger ikke penger til det. Sover lite gjør han også. Så da bruker han heller penger på røyk. Jeg er bekymret for han og helsen. Vekten viser en nedgang på fire kilo siden han fikk første avslaget. Mange er de merker etter hvert opp over armer, etter selvskadingen. Han vet det ikke nytter, men må tilføre seg denne smerten utvendig, for ikke å gå i stykker innvendig. Han flytter fokus ved denne handlingen.
Men hva kan jeg gjøre? For å overleve i dette systemet hvor en er en brikke, så gjør de ansatte seg noen meninger, og letter egen samvittighet ved å si; når UDI har bestemt det og det, så er det en mening med det. For ingen kjenner til hva som er blitt sagt i intervjuer og hvilke vurderinger som blir vektlagt. Kanskje har akkurat den asylsøkeren løyet og fortalt uriktigheter, kanskje har de både mor og far i livet til tross for det de har fortalt oss. Det er lett å ordne seg egne forklaringer i en uforklarlig verden. En er nødt til å ha tillit til det systemet en jobber under. Mens på andre siden, med et stadig strengere system hvor en ser urett og tilfeldigheter, som er styrt ovenfra av politikere, blir en satt ut. I tillegg kjenner alle til hvilket land Afghanistan er å fraktes hjem til? Det er ikke trygt! Så begynner en å tvile. Det er normale reaksjoner. Slik er jeg, jeg stiller spørsmålstegn. Min lojalitet ligger alltid hos pasienten som jeg til enhver tid forholder meg til, og vil forsøke å behandle, som jeg ville ha blitt behandlet selv. Men jeg må innrømme at jeg er rådløs, og mer rådløs holder jeg på å bli.
Plutselig får jeg høre en morgen jeg kommer på jobb at i natt, i morgentimene, i 04 – 05-tiden var PU (politiets utlendingsenhet) + mottaksleder innom for å hente Nasir + en annen afghansk gutt ved samme blokk. Så nå er de plassert i et mottak østpå i påvente av utfart. Hjem til Afghanistan. Hvilket hjem og skjebne? Nei, det får vi altså ikke vite. I vel 14 mnd. har Nasir bodd her på mottaket. Vi har delt gleder og sorger, så jeg føler en tomhet og oppgitthet. Over gutten med glimtet i øyet og den positive holdningen til skolearbeid. Men som reiste herfra nærmest som et vrak. Nå var han da altså dratt. Nei, jeg får ha en profesjonell holdning til det. Være sterk, gå videre. Lillebroren hans får en kraftig sorgreaksjon, og nekter å spise. Dessuten sparket han til en ansatt. Han blir tatt med til politiet som tar en alvorsprat med han. Han greier ikke å gå på skolen på en halvannen uke. Det er ureglementært og han blir så trukket i penger for dette. Personalet spør om jeg kan ta en prat med han. Det gjør jeg. Ja, hva sier en? Skilt fra hverandre en gang ved smuglerne, og nå ved den norske stat.
Ja, dette er realiteten. Føringer blir lagt fra storting ved politikerne, så blir asylvesenet satt til å styre dette videre. Nasir og likesinnede har liten påvirkning over egen skjebne. Jeg mener at helseattester og legeuttalelser, blir oversett og ikke tillagt nok notis. De blir nærmest rettsløse. Personalet i mottaket som observerer og kjenner ungdommen, har ingen uttalerett mht. alder og vurderinger. Nei, det blir avgjort i en “uklar” tanntest. Så framt det kan oppdrives en behandler eller en spesialisert lege i hjemlandet, og det finnes medisiner i hjemlandet for den diagnosen som blir satt, er det bare å dra hjem. Ingen sier noe om geografiske rekkevidder, om det er de med penger nok som kan få denne behandlingen. Så det er svært få som får opphold basert på helse eller humanitært grunnlag. Alvorlige psykiatriske beboere på mottak som behandles med sprøyteinjeksjoner, for å holde vedkommende i sjakk her, drar også. Det blir satt en siste sprøyte og så blir vedkommende fraktet hjem. Gjerne “lurt” til å akseptere frivillig hjemreise. Jeg skriver “lurt” på grunn av at ikke alle er helt oppegående i hodet, til å ta fornuftige avgjørelser om egen framtid. Holdningen blir liksom, ute av syne, ute av sinn.
Innvandrings- og integreringsministeren, jeg nevner ikke navn, har flere ganger gjentatt hvor viktig det er at Norge legger seg på en europeisk standard i flyktningpolitikken. Nå viser tall avisa VG har hentet inn fra ni land det er naturlig å sammenligne seg med, at Norge tvangsreturnerer mange flere barn enn det de andre landene gjør.
Det har blitt en mer aggressiv asylpolitikk. Noen mottak blir klassifisert som integreringsmottak og andre som ikke en del av det. Det betyr vel det motsatte. Ventemottakbegrepet skulle jo vekk, men det lever i beste velgående. De fleste som kommer til mottak i den siste kategorien skal vel egentlig ut av landet vårt. Så sitter de der og venter. Meget uheldig etter min mening å plassere disse i samme mottak. Asylsøkerne finner fort ut hva premissene er. Da taper en håpet lettere, og det er mange likesinnede. Det kan føre til uttageringer, hærverk og massedemonstrasjoner. Personalet og hus / blokker + inventar blir mer utsatt for desperate angrep. Også den vanlige mann og kvinne i gata kan bli mer utsatt for vold og trusler.
Det siste som skjedde her nå; var at en ung asylsøker som ikke hadde fått endelig avslag plutselig ble hentet og utransportert tidlig en morgen. Det var politiet som forkynte vedtaket om endelig avslag. Slik skal det ikke være. Det er en advokats jobb. Dette var ny strategi. Jo, ble det sagt at det var for å forhindre at folk stikker av. Hvis regjeringen tror at det får flere ut av landet, tror jeg de tar feil. Det som nå vil skje er at flere vil gå under jorda. At dette fører til økt kriminalitet, kan vel de fleste forestille seg. Flere vil stikke av. Det vil si forsvinner fra asylmottaket. De lever nærmest som fredløse og livnærer seg på gata med kriminelle handlinger. Eller de lever gjemt hos evt. slektninger eller på venners gunst. En kan vel i de verste scenarier tenke seg at noen også til og med knivstikker uskyldige mennesker, da det er bedre å leve livet i et norsk fengsel, enn å bli sendt tilbake til hjemlandet. I fengselet får en trygghet, mat på bordet og tak over hodet.
I tillegg er utbetalinger til asylsøkere bosatt i mottak begrenset til et minimum for opprettholdelse av liv og helse under denne regjering. Så har en ny praksis i tillegg vist seg i det det siste. De lengeværende her i Norge, som har sittet i et asylmottak over lang tid, blir flyttet til et asylmottak annet sted i landet. Liksom greit å rive de opp fra de nettverk de har skapt i lokalsamfunnet over år. Mange av disse har engasjert seg i frivillig arbeid i lag og foreninger. De er virkelig en ressurs for vårt samfunn. Plutselig må de flytte. Kanskje er hensikten å få de ut av Norge, uten at venner og relasjoner protesterer. Det går stille for seg når de ikke har et nettverk. En bør huske på at dette ikke handler om en hvilken som helst pakke i posten, men om reelle mennesker.
Min mann fikk lese dette innlegget og sa at lesere vil tro dette er et virkelig tilfelle, fordi du skriver så detaljert. Jeg sa at den eneste måten folk kan forstå på, er å ha innlegget på dette viset. Videre så bedyrer jeg at dette ikke er et reelt tilfelle og en reel asylsøkere. Men at det skjer, det er sikkert.
“Vårt hjemsted er Verden. Og vår rase er Menneskeheten”, som fredsprisvinneren nylig uttalte. Da hjelper en hverandre, det burde være en selvfølge. Jeg har mine tvil, og de blir ikke mindre. Vi kan øse av vår overflod over på de som trenger det. Asylsystemet var ikke bra før heller, men det har hardnet til spesielt under denne regjeringen. Tiden var inne til å si i fra. Nå dreier det seg om kynisk inhuman asylpolitikk her til lands.
