I helga har vi hatt bursdagsfeiring her i huset. Feiring og feiring, he-he. I min alder prøver en å fortrenge og absolutt ikke feire at en blir ett år eldre. På lørdag kom de aller nærmeste innom og vi hadde litt varm – mat + kaker som seg hør og bør. Min mann og jeg har bursdag med bare ca.14 dagers mellomrom, og i de seneste år, slår vi bestandig sammen våre dager til en feiring. Min mann har hatt bursdag og jeg skal ha, så ingen hadde bursdag denne lørdagen.
Ellers i helga og på lørdagskvelden har jeg vært på festligheter i forbindelse med Ronja Røverdatter – teateret. Alle som var med på produksjonen var invitert, både de på scena og de rundt det store apparatet en teaterforestilling av de dimensjoner har. En meget hyggelig kveld.
I går holdt jeg på med hagearbeid nesten hele dagen. Et stort staudebed skulle flyttes til nytt sted i hagen. Mens gutta her i huset var på Rosenborgkamp i Trondheim, gikk mor i huset til verket. Det var tungt kroppsarbeid. Svetten kom jaggu på panna. Først spadde jeg opp en hel liten skråning, hvor det før var gress, så fylte jeg på med jord, dekket med barkduk, videre så spadde jeg opp både store og små stauder, klippet hull i barkduken og spadde dype hull for å sette staudene ned i. Der staudene stod før, vil vi utvide gårdsplassen noe. Nå har jeg fått de mer samlet, og opp i en skråning. Jeg tror det vil bli lettere å luke bedet der, men helst ser jeg at barkduken holder vekk det meste. Jeg hater nemlig luking. Men synes det er fint med planter som kommer tilbake år etter år.
Oppsummering av uka og med skråblikk på mediebildet er herved satt i teksten her. Overskriften ovenfor går igjen til det kjedsommelige i sosiale medier og i nyhetsbilder til stadighet. Det tas opp når folk snakker sammen i kantiner rundt omkring på ulike arbeidssteder, i syklubber og over kaffekoppen hos naboen. Vi kan ikke hjelpe alle i verden og kaste bort våre penger ved å ta alle hit til Norge. Huff, flyktninger og innvandrere. Spesielt har det i det siste vært harme ute å gå når tall er gjort kjent om hvor mye penger som er brukt på opprettelse av nye asylmottakplasser her i landet. Summene er gigantiske. Pengene bør gå til våre egne er omkvedet. Altså gå til våre uføre og handikappede, til gratis medisin til kreftsyke, til flere ressurser innen eldreomsorgen, til å bekjempe fattigdom i Norge, til å få ned ventelister ved sykehus og helst ville vi ha hatt gratis tannlege også. Listen over ting her til lands vi bør ha penger til er endeløs. Samtidig har vi en regjering som mener pengene må gå til skattelette til de aller rikeste her i landet, slik at de får tjent seg opp stadig mer penger som de bruker på hus i Brasil, kanskje trenger de en vingård i Italia, til privatfly og til sin samling av Michael – Kors vesker, Prada – solbriller og Louis – Vitton – sko. Verden er ikke sort, hvit. En sak har flere sider eller perspektiver. Min oppfordring er at en bør begynne å tenke litt mer selv, heller enn å la seg rive med i dagens sutrekor.
Min påstand er at ingen er mer hjelpeløse mennesker enn de som flykter fra krig og forfølgelse. La oss dermed følge et tankespinn: Det skulle ha tatt seg ut om nordmenn eller la oss f.eks. si trønderske motstandsfolk (da det er mest nærliggende for meg) som flyktet fra 2. verdenskrig og forfølgelse ble sittende i en leir oppe på Skalstufjellet. Dette er forøvrig et område like innenfor svenskegrensa som ligger noe øde til overfor stedet Verdal i Trøndelag. Her ble de som flyktet stuet sammen. De måtte sitte i provisoriske telt, med bare frivillige organisasjoner til å hjelpe seg med det aller nødvendigste, og knapt nok det, over lang tid. Akkurat slik dagens flyktningene er nødt til i Hellas,Tyrkia og Italia, for å nevne noen steder. La oss tenke oss at grensene videre inn i Sverige og til resten av verden hadde vært stengt. Dette på grunn av at regjeringen i Sverige og regjeringer i resten av verden hadde spredd fremmedfrykt-tanker. Huff flyktninger er fæle terrorister som bare er ute etter å ta landet vårt og pengene våre. Så hadde det stått tusenvis av plasser i svenske asylmottak tomme. Mens de som flyktet fra 2. verdenskrig og elendigheten, satt og sultet og frøs oppe på Skalstufjellet. Samtidig hadde regjeringa i Sverige opprettet asylmottak i fleng og pøst folkets skattepenger inn. Slik at de private aktørene i mottakssystemene tjente seg meget rike og kjøpte seg tre hytter, cruisebåter, Rolls roycer, giganthus, for ikke å si slott. Denne luksuslista kunne ha vært meget lang. Det er vel bedre å bruke penger på, enn folk i nød? Nei, stopp dem!
Våre egne ja. Ja, våre innbetalte skattekroner bør gå til nordmenn, det er jo en selvfølge. Men en sak har mange sider, som jeg nevnte innledningsvis. Våre uføre og handikappede lider den nøden for å nevne noe at det kan være lite pleiere på en vakt om de er plassert i en institusjon eller i et boligtun. Dette kan medføre at de ikke kommer seg ut på tur om mange rullestoler må kjøres samtidig. Det viktigste er vel å være ut på tur, ikke at de må gå samtidig. Snakker vi om bagateller? Våre penger bør gå til gratis kreftmedisin, om det så er for å forlenge livet med 1 mnd. Vi forstår at dette er en god sak, og vi føler alle med pårørende i slike situasjoner. Men ingen spør om hvorfor medisinene koster så sinnsykt mye. Aner vi at det er noen private aktører i legemiddelbransjen som skal ha penger til sine to Ferrarier, reiser til Bahamas, moteklær av merker som Giovanni, Lacoste, Moods of Norway. Denne listen kan bli lengre enn lengst. OK, men det er greit liksom, eller? Våre egne uføre og handikappede, ja de bør vi i alle fall hjelpe. Heller enn de flyktningene som kommer hit til stadighet. Nei, stopp dem!
Det står dårlig til med eldreomsorgen i Norge. En må vente for lenge etter at søknad om plass for den eldre moren sin er levert. Alle ønsker å få plassert den syke eldre ved en omsorgsbolig eller et sykehjem En uting å vente lenge. Vi hører stadig om at i omsorgsboliger og ved institusjoner har de eldre ingen som snakker med seg. De sitter bare der. Det blir gjerne langt på dag før de kommer seg opp. De må legge seg for tidlig på kvelden og de får ikke kommet seg ut i friskluft så ofte. Dusjing foregår bare hver fjortende dag. Listen kan bli lang over ting som burde ha blitt gjort bedre. De nevnte saker her er det vi ofte hører om fra sutrekoret i medier. En sak har som sagt flere sider. De pårørende har klart et ansvar også. Sønnen eller datteren kan godt komme etter jobben sin å hjelpe den eldre ut en tur og slå av en prat. Ikke alt er et offentlig ansvar. Stakkar! Vi må hjelpe de med penger, heller enn å pøse penger på fremmede innvandrere. Nei, stopp dem!
Vi bør bare hjelpe våre egne. Det er mange i Norge som lever på fattigdomsgrensen. Fattigdommens ansikter i Norge lest og sett i nyheter: “Jeg har ikke penger til å ta med mitt barn til syden, slik som andre familier gjør”, “Mitt barn er nødt til å gå i arvede klær og får ikke merkeklær på høyde med sine klassekamerater” og mine barn må stå over skidager på skolen, fordi vi ikke har råd til skiutstyr”, for å sette det på spissen. Grunnene til fattigdom er mange og nyanserte. Noen har til og med satt seg i gjeld ved å ta opp dyre kortsiktige lån. Andre kan ha satt seg i spillegjeld, noen er single, noen har rusproblematikk, mens andre har manglende evne til å stå i jobb eller ikke få seg jobb. Men mat, tak over hodet og et hjem i trygge Norge har alle, om velferdspenger hver enkelt mottar, disponeres riktig. Ja, ja stakkar. Nei, stopp dem!
Ventelister på sykehus. En må vente, men alle får hjelp. De med størst behov går først, så kommer resten litt etter litt i prioritert rekkefølge. Det finnes unntak, hvor hjelp ikke blir gitt fort nok. Det er disse sjeldne tilfellene som trekkes fram i medier. Å vente er en uting, det er synd på nordmenn. Nei, stopp dem!
Vi hører også om de såkalte lykkejegerne som er noen ekstremt stygge folk. I realiteten er det de som flykter fra mangel på skolegang, fra arbeidsløshet, fra terrorisering fra påtvungne ektemaker, fra trafficking, fra diktaturer, 15-årige gutter som blir kastet ut fra hjemmet pga. at moren gifter seg på nytt etter at faren ble tatt av taliban og aldri mer dukker opp, fra store naturkatastrofer og fra sult. Nei, stopp hele bunten. Våre penger skal så visst ikke brukes på fremmede flyktninger som lukter rart og ikke oppfører seg etter våre normer. Nei, stopp dem!
Det finnes penger om de blir forvaltet på en god måte. Den store “verdenskaka” kan deles opp på annet vis. Slik at det blir en bit på alle. Jeg tror ikke folk flest synes det er greit at de rike blir enda rikere, mens de fattige blir enda fattigere. I medier blir alltid de svakeste veid opp mot hverandre. En flyktningejente fra Afrika kontra en handikappet mann fra Norge. Ingen nevner de som er blitt millionærer på våre skattepenger. Private aktører som får spyttet millioner av norske skattekroner inn i private institusjoner som tar ut utbytte til eierne i asylmottak, i sykehjem, i rehabiliteringshjem, i hjem for rus – og psykiatriske klienter, til de som driver hospitser, til legemiddelindustrien, og jeg vil også ta med store skattelettelser til eiere for firmaer / fabrikker / selskaper, der eierne tjener seg styrtrike. Tanken bak at regjeringer gir slike utbetalinger er for å sikre arbeidsplasser, for å få bedre kvalitet på pleie og for å få ned priser for tjenester. Mens realiteten er at eierne tar ut pengene til seg selv, så ansetter de like gjerne en robot for å gjøre seg selv rike, for å sette det på spissen. Her kan milliarder tas, og det er på tide. Jeg vil ikke at mine skattepenger skal gå til slikt. Mine penger vil jeg skal gå til de som trenger det mest. Enten de kommer fra Elverum eller Aleppo. La de komme, det finnes penger. Innvandrere er våre egne når de bor i Norge. Vis respekt for hverandre. La de komme som trenger det mest!
Bare evt. saklige kommentarer blir besvart, ingen andre
I går hadde vi en alle tiders dag i Trøndelag når det gjelder været. Sol fra nærmest skyfri himmel, stille uten et vindtrekk og utrolig varmt for årstiden. Gradestokken krøp noen grader over 20-tallet. Selvsagt kunne vi ikke sitte inne. Så da måtte vi velge en tur-rute ut i naturen. Jeg ville ha både litt utfordrende trimming og synsopplevelser jeg kunne sette i linsa. Ja, kameraet var selvsagt med. Mitt Nikon D 5300 kunne jo ikke bare bli igjen hjemme, det formelig skrek etter å bli “luftet”.
Det jo høst og på fjellet begynner det å synes bedre enn nede i lavlandet. Det er fargerikt. Høsten har vært lun og i lavlandet er det enda meget grønt å se. Mens på fjellet har naturen og årstiden høst satt seg, med alle mulige farger. Det var min mann som foreslo Kråksjøen i Verdal. Bare drøyt 20 – 30 minutter i bil hjemmefra i Verdal kommune, Nord-Trøndelag. Stedet har eller er med på Verdal kommunes “Ti på topp”, men vi fant bare en kasse der gjennom bedriftsidrettslaget for å skrive navnet i. Gåturen opp dit var angitt å være 4,1 km. en vei. Masse folk var ute denne dagen og vi hadde det skikkelig trivelig med medbragt matpakke og kaffe i det flotteste høstvær.
Den siste uka har vært travel, men alt har vært frivillig selvsagt. Så det gjorde godt med den rekreerende turen ut i friluft i går. Jeg har rukket på to ulike kvelder (tirsdag og torsdag) med fotoforedrag siste uka. Det første foredraget var gjennom fotoklubben jeg er medlem av; Innherred Fotoklubb. Da var naurfotograf Dag Røttereng på besøk, og han tok for seg mest et prosjekt han hadde hatt på Smøla. Her var både fotoer, videoer satt sammen av mange hundre stillbilder og formet som en timelaps. Det var fugler i vakkert naturmiljø, solned- og oppganger, kunstneriske måkebilder, svaberg, sjø, himler, vinmøllepark, fraflyttede hus, forfall og rust, båter trær og blomster. Nydelig forestilling!
Så arrangerte Saga fotosenter på Inderøy på torsdagskvelden et fotoforedrag med den anerkjente fotografen William Ropp. Han kan portrettfoto, mer er ikke å si. Men kan ikke helt slutte å si noe heller, he-he. Så jeg må si helt fantastiske bilder av levd liv og uttrykk som tar pusten av en. Så er alle menneskene kunstnerisk satt inn i miljø som speiler personen + at komposisjonen i bildene er magiske, med også matchende fargespill.
Snart blir det å dra på korøvelse. Vi øver fram mot kabareten “Bryllupet”. Jeg skal hente Levangsbyggen og kjøre i dag, så bør vel logge meg av ganske snart, men er på plass igjen senere i kveld her på bloggen 🙂
Så er jeg heldig som fant disse flotte motivene fra turen i går (alle bilder er selvtatte som alltid)
Kunne gjerne ha eid denne hytta jeg. Egen badestrand også, ett stort pluss. Denne hytta ved Kråksjøen eies av Verdalsbruket og er for utleie, så det kan en vel alltids gjøre, leie den altså
Nydelig ved Kråksjøen, mer er det ikke å si
Et naust ved Kråksjøen
Stille vann
Krokete fjelltrær
Her fra Kråksjøkrysset altså, fra parkeringsplassen
Nydelig med solskinn i fargeglade trær
Slik ser det ut når en endelig ser ned til Kråksjøen
Fin sti opp dit, enkelte gjørme- eller myrhull, men kan godt bruke joggesko på en dag som denne
Ikke et vinddrag kruset sjøen, helt blikkstille
Populær sitteplass med bålpanne. Noen unger kledde av seg og vadet i vannet i dag
En flott hytte Verdalsbruket har der for utleie
Utrolig vakkert i går
Et par barn fisket fra denne steinen og jeg var lykkelig over fotofangsten, men noen fiskefangst så jeg ikke det ble. Silhuetter gjør seg i vakker natur 🙂
Her fra et annet tjern på turen innover
Et tre ved vannet
Flere tjern på turen, se så flott fargespill
Nesten nakent fjell
Vel hjemme og fin avslutning på turdagen. Fårikål som er min favoritt blant middagsretter. Jeg liker mye saus, det er så godt !
Inderøy, nei, det er ikke snakk om ei øy hvor det kun bor indere. Det er ikke snakk om det store utland, he-he. Inderøy er en kommune i Nord-Trøndelag. Jeg synes det er et vakkert sted og har ofte vært dit og luftet fotoapparatet. Så også i dag. Egentlig må jeg vel si at det var svigermor som vi “luftet”. Tok med svigermor på en utflukt på lørdag, og hadde en fin tur. Drakk kaffe x 2 på turen og kjørte strekninger jeg aldri før har vært også. Et og annet foto fikk jeg også tatt innimellom. Vi var nede på Straumen, tok en kjapp runde i Mustrøparken. Her er en park med masse skulpturer av den kjente kunstneren Nils Aas. Ved inngangen til parken ut mot sjøen finnes en stor skulptur, Flyndra, som gir i fra seg lyd / musikkstykker som du hører om du holder øret tett inntil skulpturen. Herlig ! Her er også en eldre steinhvelvsbro over en bekk. Så er det så masse spennende små nisjebutikker her, og kunstutstillinger, Vi drakk kaffe på Marens bakeri. En hyggelig kafè / internettkafè / bakeri drevet av folk på ulike tiltak / yrkespraksis. Her er det alltid folksomt, så det er populært for alle aldersgrupper. Så besøkte vi Øynaparken helt oppe i lia med nydelig utsikt over Inderøy. Her er hotell og restaurant, og stedet bruker å være et populært reisemål for forskjellige grupper / firmaansatte. De har aktiviteter og god mat. Like bortenfor finner en restauranten “Husfrua” som lokker med kortreist bondekost. Rett nedenfor har vi den Gamle Sakshaug kyrkje, vel verdt et besøk. Utsikten er i alle fall formidabel.
Etterpå kjørte vi den “Gylne omvei” / http://dgo.no/. gå inn og sjekk ut, spesielt om du ønsker å feriere her i Nord-Trøndelag. Langs denne leia er det masse spennende; som salg / utstillinger / kunst / spesielle overnattinger: http://fuglekassen.no/, masse gode gårdsprodukter som oster, is, kjøttprodukter og grønnsaker m.m. Utrolig hyggelig rute. Vi dro utover denne veien og havnet nede i Kjerknesvågen. Det er et fiske- og kaiområde med masse båter, både eldre og nye. Så har de et lite kaffe – og vaffelutsalg, i alle fall var det i drift på lørdagen. Så ser vi over til Verran og Follafoss derfra, og det er mitt barndomssted. Jeg har sett over mest den andre veien, men hyggelig å se det fra denne siden også. Det eneste jeg missunte de på andre siden da jeg bodde i Follafoss, var lengre ettermiddags- og kveldssol. Vi fortsatte videre utover en vei jeg aldri har kjørt før, mot Stokkan og så kom vi ned på Utøy, like før den store hengebroen før Mosvika. Artig å dra¨på sightseeing med bil. Masse flotte områder. Jaggu ble det ikke tid til en kaffestopp på Elgkroa på Røra også, før vi vendte hjem.
Vakkert ved fjorden, Kjerknesvågen. Litt overskyet / disig, men sååååå stille sjø 🙂
Kaianlegget
Kjerknesvågen. De blåfargede fjellene bak er fra mitt barndomssted Verran, Follafoss
Inderøy med Straumen
Sakshaug kyrkje
Steinhvelvsbro ved Mustrøparken / Straumen
Eldre hus i sentrum
Øynaparken
Straumen med broa kan ses fra Øynaparken
Jeg vet ærlig talt ikke hva den rustne saken til høyre er, noen som vet?
På facebook er det jo så populært med et “kjedebrev” med utfordring om å dele et bilde fra ungdomstida. Om en trykker liker på et av de eldre bildene som florerer, så får du PM (eller personal message) om at du bør legge ut et bilde av deg fra ungdomstida, og hvis du får liker av noen, bør du sende samme melding videre. Det står mye om dette på sosiale medier / aviser. Noen sier facebook har startet denne “delingen” for å få økt aktivitet. Så bra, sier jeg, fordi de som nesten aldri deler noe med andre er også med. Så får jeg jo sett så mange flotte bilder av venner, som vekker gode minner 🙂 Jeg synes det er artig å se hvordan mine facebookvenner så ut før. Man får seg noen overraskelser. Mange er de 70 – og 80 – tallsfrisyrer; med håret rett til værs, midtskill eller hockeysveis (forklart helt nederst i innlegget). Så har vi kule brilleinnfatninger og ekstremt gyselige moter. Artige tilbakeblikk!
Da jeg ble utfordret tok jeg en titt på eldre bilder, og fant noen lekre. Noen år og kilo siden. Men det siste vil jeg nok få rettet på nå med Grete Roede – kuren, forøvrig et innlegg her på bloggen jeg hadde i går. Jeg har jaggu meg et bilde liggende hvor min “lille” rumpe er synlig, i den kjære dongerybuksa av merket Ball jeg hadde på den tiden. Forøvrig kjøpt i Bodø, på tur dit med familien. Bildet er fra en båttur. Min far hadde en eldre fjæring (forklart helt nederst i innlegget) med påhengsmotor. Vi tok ofte turer for å bade eller fiske utover den langstrakte Beitstadfjorden i Verran kommune, Nord – Trøndelag, hvor jeg vokste opp. Det var flere tilstede i båten, da vi hadde besøk av noen venner av familien, men de fikk jeg “skjært” bort i bildet, da jeg ikke får spurt om det er greit å dele, vedkommende er død i dag. Viser her også et bilde fra en ferietur med familien nordover til Bodø, med en stopp på Korgenfjellet. Mine søsken og en eldre ford escort. Så har jeg et bilde av meg fra min konfirmasjonsdag, som vi feiret hjemme etterhvert. Sjekk den poseringa da! Artig og mange minner knyttet til tiden 🙂
Minner
Her poseres det overbevisende i Floanbunad eller Nord – Trønder – bunad 🙂
70 – tallet. Ferietur med bil og telt. Korgenfjellet i Nordland. Jeg som er eldst og min ett år yngre søster og “attpåklatten”
Sjekk den “sexye” rumpa, he-he 😉 Kul dongerybukse på 70 – tallet, merket er BALL !!! Sikkert ikke mange som har eldre “rumpebilder” av seg, men det har jeg. Sikkert ikke jeg som var i fokus her, pappa fotograferte, tror jeg. Min 1 år yngre søster er også med 🙂
Har du eldre bilder av deg selv? Legg de gjerne ut her !!!
Hockeysveis (på engelsk kalt mullet) er en herrefrisyre med langt hår i nakken, og kortere på toppen. Frisyren er umiskjennelig, men vanskelig å definere, og kan ha lokale eller nasjonale særtrekk. Forholdet mellom hårlengde bak og hårlengden oppå skal helst være 3 til 1.
TV-figuren MacGyver er ofte nevnt som et kjent eksempel
Færing (fra norrøntferæringr, «firer») er en åpen robåt med to par årer. Det finnes færinger av alle robåttypene fra Rogaland til Finnmark. De fleste er spisse i begge ender (spissgattede), men færinger med akterspeil (flate bak) finnes også.
Mange steder finnes det en egen størrelseskategori for båter med to par årer og et ekstra halvrom i midten på 30-50 cm av båtlengden. Denne går under ulike navn som halvromsfæring (Midt-Vestlandet), mell’færing (geitbåter på Nordmøre; egentlig «mellom-færing») eller hundromsfæring(nordlandsbåter i Nord-Norge). Når halvrommet er ekstra langt, 60?70 cm, kunne man ha årefester her, der et barn kunne ro.
Overgangen til seksæring blir på disse båtene nokså flytende. På Sunnmøre kaltes en slik båt gjerne «kjempefæring». I Trøndelag (Åfjordbåt) kalles en halvromsfæring ofte bare «færing», mens en f
Jeg går rundt og smiler for tiden. Over egen innsats når det gjelder å ta av noen kilo. Etter barnefødsler, røykeslutt (10 år siden snart) med vektøkning og forsøk på slanking innimellom, er jeg glad at noe endelig funker. Har alltid trodd en skal gå sulten rundt, for å ta av noen kilo. Men regelmessige måltider + mellommåltider og ingen sultfølelse gjør underverker. Vil klappe meg selv på skulderen for at jeg har vært og er så flink. Selvsagt med god veiledning fra Grete Roede, og den trivelige flinke lokale veilederen Tone Haugan. Jeg startet et “Grete – Roede – kurs” den 4. mai i vår, og det gikk over 8 uker, med ett treff i uka. Kurset sluttet før ferien rundt 20. juni. Innen den tiden hadde jeg tatt av 7,1 kilo. Men jaggu har jeg ikke tatt av ytterligere 3,9 kilo i sommerferien ved å følge i samme riktige spor som under kurset. Selvsagt har jeg kost meg på ferietur med både god mat og drikke. Det er hverdagene som teller, for de er det flest av. Men jeg er blitt mer bevisst på å ta bare litt av alt, så små porsjoner er tingen. Så har jeg alltid diverse mellommåltider, i form av frukt / ferdigpakkede knekkebrød i veska, eller skyr – yoghurter i kjøleskapet. I sommer meldte jeg meg på enda ett “Roedekurs”, og det startet opp på onsdagen denne uka. Vekta der viste at jeg nå har tatt av 11 kg. til sammen. Det har ikke vært lett og veien må jeg gå selv, selvsagt.
For å få suksess med slanking; må inntak harmonere med uttak. Altså det en inntar av kalorier bør være nøye tilpasset meg. Altså ut fra min alder, vekt, aktivitetsnivå og i det hele tatt mitt forbrenningspotensiale. Dette får en veiledning om på kurset, og en kostholdsplan tilpasset akkurat meg blir forelagt. Min kostholdplan er på 1600 kalorier pr. dag. Den bør en følge nøye.Trener en mye eller er spesielt aktiv noen dager, så kan en innta desto mer mat i gram og kalorier. En bør følge det opplegget en får på kurset mest mulig nøyaktig. Da bør en veie mat og beregne kalori-inntak og omregne trening / aktivitet i kalorier ut. Dette synes jeg er enkelt å gjøre på min innloggede profil på Grete Roedes sider på nettet. Så bør en ha viljestyrke og lyst til å gjøre noe med kiloene. Det er ikke gjort i en håndvending, En begir seg egentlig ut på en varig livsstilsendring, Så en kan ikke slutte å følge “Grete – Roede – opplegget” når kursene en gang slutter. For om jeg virkelig ønsker forandring, så må jeg også forandre meg fra det jeg var før. Stemmen til min veileder Tone slår alltid inn, om jeg står foran et kakestykke eller får lyst på noe virkelig kaloririkt, eller har lyst til å ta mer enn det jeg bør. Den sier: “Vil du ha forandring eller?” Da er svaret alltid ja, og jeg “slår” meg selv på fingrene, he-he. Fingrene av fatet ! Det er en myte at en må sulte for å ta av kilo. Jeg synes “Grete – Roede – opplegget” er “vakkert”, mye sunn mat og mer energi i hverdagen. Jeg sier “vakkert”, fordi det hjelper og er ikke egentlig vanskelig, når jeg tenker etter.
Da jeg startet i mai, sa jeg ingen ting til noen om at jeg gikk på kurs. Det var bare mannen min og sønnen som bor hjemme som fikk vite det. Jeg var redd for å mislykkes og nedturen hadde vært verre om alle hadde kjennskap til at jeg gikk på kurs. Men nå derimot vet jeg med meg selv at jeg vil klare det. Fordi jeg har det “inne” og kan greie det. Selv når det var sommer, og det ikke var kurs, så tok jeg av kilo. Herlig! Jeg kan klare meg alene også, men valgte å gå et nytt kurs på åtte kvelder i høst. Videre med det aktivitetsnivået jeg vil ha framover, når det gjelder kabaret, kor og teater, så blir det nok ingen flere kurs før jul. Det verste blir nok å få tid til alle måltider / mellommåltider / drikkepauser. Men til våren blir det nok ett kurs til, om ikke flere. Så bør jeg i alle fall ha et “holde – vekta – kurs” til slutt. Regner med å være i boks utover våren en gang. I boks vil si; nådd trivselsvekta. Ikke for det jeg trivdes da før også. Jeg har aldri sett på meg selv som fet, mer som frodig og lekker. Nå blir jeg slank og lekker. He-he ! Bør prøve det også. Så blir det lettere å knyte skolisser, LOL (som visstnok betyr ler ut høyt, eller noe i den retning, Laugh – Out – Loud)
Slik så jeg ut på en tur i sommer, dato 22. juli. Jeg er ikke ofte på tur, men innimellom. Stress virker i motsatt retning på meg og mine kilo. Blir det å sprette opp av sofaen etter jobb og ut på tur en følelse av stress, lar jeg heller være. Taper heller ikke kilo ved å stresse. Jeg har flest turopplegg i helger, fordi jeg da har overskudd. Uten høyt aktivitetsnivå, blir det å følge kostholdsplanen nøye viktig.
Teaterstykket Ronja Røverdatter går for fulle tribuner i Levanger. Alt går knirkefritt, og suksessen er i boks. Skuespillerne; både små og store, repetitør, koreograf, inspisient, lyd, lys, skuespillere, musikere, frivilligheten bak gigantarrangementet, byggearbeidere- / malere, montører, kioskarbeidere, klosettansvarlige, kaffekokere, tribunerenholdere, vakter, produksjonsteamet, ledelse, “billettører”, sminkører, kostymeansvarlige, parkeringsstyrere, regissør- / manusbearbeider, scenograf, programbladansvarlig, rekvisittansvarlige og scenearbeidere har levert 100 %, for å få til ei fantastisk forestilling. Håper jeg ikke glemte noen i min oppramsing her. Det er ikke så rent lite som skal til for å få ei slik forestilling opp å gå. Overskrifter i aviser gir teaterstykket virkelig bra kritikker. Det gir lønn for strevet etter ei lang tid med planlegging og øvinger, i alt slags vær i dette utendørsteateret. Det er lagspill i høy klasse og samhold + trivsel.
På premieren var været til og med magisk. Noen bilder er tatt fra den kvelden. For en stemning med vakre fargesjatteringer på himmelen, solnedgang og i det hele tatt lyssetting på de flotte steinmurer som en gang var et kloster i Munkeby på Levanger. Jeg er ydmyk og stolt over å få være med på dette teamarbeidet, som en liten brikke. Dog gjemt inne i ruinene, med ansvar sammen med flere andre, for at flere scener skyves sammen og fra hverandre. Videre så har jeg fått medvirke på rekvisittlaging og noen små malerarbeider. Herlig! Jeg var til stede nesten hver kveld hele uka før premieren, og er satt opp sju kvelder under forestillinger. Selv har jeg enda ikke sett stykket, men tenker på å benke meg en kveld.
Stemningen er nydelig med solnedgangene sett “innenfra”. Her henger noen skinn, hver røver i Mattisborgen må jo ha en skinnfell å sove på
Rekvisittarbeider har jeg vært, gøy! Her males skinka som røverne spiser av. Det er en annen dyktig rekvisitør som har sydd med et gammelt gardinstoff, rundt et stykke isopor. Å sy kan jeg i alle fall ikke. Jeg har bare malt den, først med hvit primer / grunning, så to sorter rødbrunfarge og en litt gulbeige farge
Ligner da kanskje litt
Dette bildet er tatt innenfra klosterruinene og beskriver stemningen. En røver sitter her i åpningen i klosteruinene. Det tåkediset er kunstig skapt av røyk-kanoner til teaterstykket. Det slo meg at jeg burde ha tatt med meg speilreflekskameraet. Ble ikke verst foto med en eldre Samsung heller. Min iphone var til reperatøren da bildet ble tatt. Samsungen var en lånemobil fra telenorbutikken
Vakkert !
Finere lyssetting finnes ikke 😉
Her ser vi røverne i Mattisborgen
Scenearbeidere + en røver
Trolsk stemning med vindkast en av kveldene
Bak den gamle klostermuren sitter det 500 – 600 publikummere. Men her inne er mitt “gjemmested”
Min kommune Levanger, har et slagord, “TRIVELIGST I TRØNDELAG”. Videre så er ord som innholdsrik, allsidig, åpen, med visjonen kvalitet og vekst ord kommunen bruker for å beskrive seg selv. Akkurat det føler jeg spesielt på i dag. I dag har opplevelser jeg har hatt; både når det gjelder aktiviteter og atmosfære + vær gjort til at jeg føler akkurat det. Herlig! Jeg digger Levanger og kulturmangfoldet 🙂
Dagen i dag startet alle tiders med blå himmel, nydelig temperatur og solskinn. Faktisk vært slik nå i hele tre dager, yeeehhhh! Dette kan jeg like !!! Videre så er dagen tilbragt oppe i Munkeby, Levanger. Nærmere bestemt i klosterruinene. Der hvor teaterforestillingen Ronja Røverdatter settes opp. Atmosfæren er upåklagelig. Flinke skuespillere både i de voksnes og i barns rekker. Nydelig sang og skuespillerkunst, under kyndig ledelse av mentor og regissør Arnulf Haga. Et unikum ! Mer er ikke å si om den saken, når det gjelder “teater-forstår-seg-på-det” i Trøndelag, og masse andre steder i Norges land, hvor han har regissert store og små teaterproduksjoner.
Stemningen i dag har vært magisk. Jeg har hatt oppgaver bak scenen. Jeg skyver på gigantiske scenearrangementer, som den kreative Erlend Haga har laget. Det har vært snekkeringer og masse tankevirksomhet bak, for å få alt til å fungere. Det blir svært. Selv om klosterruinene står som et flott bakteppe, så er det masse scener i Ronja Røverdatter som skal kreeres. Vi har “Helvetesgapet”, skog og landskapscener, for å nevne noen, uten å røpe for meget. I tillegg er alltid trivelige Anett Hjelkrem på plass som koreograf. Hun farter fra Trondheim hver gang. For å få skikk på bevegelser til trege og ustødige karfolk, he-he 🙂 Hun gjør en eminent jobb her. Stakkars dame ;))) Den dama har bein i nesa og blir aldri skikkelig sur, bestemt, men blid. Så har jeg innimellom slagene i dag malt noen rekvisitter. Det har vært spesielt sosialt og artig.
Jeg kjenner mange av skuespillerne, og personer i rundt. Det syes klær forøvrig under ledelse av ei som jeg har arbeidet samen med opp mot flyktninger. Sminkørene kjenner jeg også fra den gangen, stykket “Raud Vinter” ble satt opp i Levanger, årene 2006, 2007 og 2011. Noen av de yngste skuespillerne har fått hjulpet til og malt sammen med meg, i ledige stunder. Det har lyst glede av de to som hjalp til. De ville så gjerne og var nysgjerrige på hvor rekvisitaen skulle stå og hvordan den skulle brukes. Vi er en tre – fire voksne kvinner som har vært i sving med rekvisitter nå etter sommerferien. Hun som har ansvaret er en tidligere korvennine i koret Corevi, en av damene arbeider jeg sammen med daglig på Leira Asylmottak og en har jeg arbeidet med på forrige arbeidssted, Skogn Helsetun (sykehjem).
Ikke minst har kvelden nå før jeg satte meg med dette blogginnlegget vært god. Jeg og min mann har spist nydelig tandoori kylling med salat, og nippet til en akevitt og et glass rødvin. Så de store kulisser som åpenbarte seg på himmelen rett utenfor terrassen i form av megastore godværskyer. Da ble fotoapparatet selvsagt hentet fram. Dagen og kvelden har vært toppers, og her kommer glimtene i alle fall fra kveldsstunda, med skyer og det hele. Levanger kommunes slagord og visjoner er fylt til tusen i dag 🙂 Teateret Ronja Røverdatter blir bare magisk bra, så kjenn din besøkelsestid ! Billetter på: kultar.no
Nydelig med middag på terassen
Vakre kulisser som satte stemning
Vi snakker skyer
……….og kvelden er enda ung
Mens jeg spiste dukket dette speilbildet opp i bordflata. Blomster jeg har på veggen speilet seg, så måtte kameraet fram igjen, selvsagt
Nå bare måtte jeg innom her på bloggen. Dagene går i superfart og jeg har da nok å gjøre. Det gjelder både på jobb og i fritid. På jobben i dag ble ingenting slik jeg hadde forutsett, slik er det å jobbe som sykepleier med “åpen” kontordør. Oppstår skader- / helseplager av noen art, så kommer folk “droppende” inn, nesten så jeg kan si på løpende bånd enkelte dager. Men det er jo nettopp utfordringer og slike ting jeg liker.
På fritiden holder jeg på med både egne og andres “puslerier”. Når det gjelder egne, så pusses et eldre skap med utskjæringer opp, og det har jeg tenkt skal bli servantskap på badet oppe. Det er et langtidsprosjekt, og det kommer bilder etter hvert når alt er ferdig. Så er jeg blitt litt hektet på Flickr, en nettside med deling av fotografier fra fotografer rundt om i verden.
Når det gjelder “puslerier” til andre, så er jeg engasjert i frivillig arbeid opp mot teaterstykket Ronja Røverdatter, som settes opp i Levanger. Her har jeg små maleprosjekt til kulisser og ting + tang, som ikke kan røpes enda. Jeg har ligget på en presenning her på stuegolvet og malt. Premiere er satt til torsdag den 25.08. i neste uke. Da er jeg på plass som frivillig med å sette ting og tang på plass for skuespillerne. Artig er det å jobbe bak sceneteppet også, og ikke som skuespiller denne gang. I morgen kveld + i helga blir de siste ting på plass, og jeg vil være engasjert som frivillig under mange teaterkvelder framover oppe i de eldre klosterruinene i Munkeby, her i Levanger.
Etter lang periode med drittvær, så skinte solen og litt varme var tilbake igjen i går. Så nå er humøret på topp, he-he ! Nå når det går mot mørkere kvelder, så setter levende lys stemning innendørs her nå.
Med dette bildet ønsker jeg alle en forsatt trivelig kveld, og en god natts søvn i natt !
Fra fiskebolle- og ferskenbokser til utrolig fine bokser / krukker til å sette utendørsstemning. Eneste hermetikken vi stort sett har i husholdningen, he-he! 🙂 Det er ikke så mye som skal til om en er i det kreative hjørnet. Bare noen tomme hermetikkbokser og litt maling, eller spraymaling, malt i to strøk. Så noen fine klistremerker. Vips så har du noe å sette urteplantene dine i, små hageredskap i, blomster i, holde rede på lekespader og ting og tang i sandkassen til barna i, til å ha bestikk i under utendørsgrilling, på et selskaps- eller festbord med små potteroser i, eller hva du måtte ønske ellers. Mulighetene er mange.
Jeg hadde en slik kreativ åpenbaring i fjor sommer, og satte i gang. Først i år eller ikke for mange dager siden fikk jeg endelig satt dem opp i to gamle potetkasser som fungerer som hyller på veggen på utendørsplassen / terrassen. Synes da det ble et koselig blikkfang. Jeg har ikke vært så kreativ med ting å ha i enda, men det blir enda flottere neste år. Så har jeg en lyslenke slik at det blir koselig utover høstmørket. Håper bare været blir slik enda utover at en kan kose seg utendørs.
Hva skal jeg finne på neste gang tro ? Smilefjes x 3 😉
