Valgets kvaler når en skal bestemme seg for å male en kontrastvegg til den ellers lyse stua vår. Noen uker med tankevirksomhet. Egentlig ville jeg gå for en terrakottafarge, eller noe i brunlige rosatoner, men endte opp med noe helt annet. Bestemte meg plutselig for en mørk blåtone. En kan jo alltids male over igjen til våren, he-he. Den ble i alle fall mørk nok. Ikke helt blitt fortrolig med fargen enda, men blir nok bedre med tiden. Nå er hele stua nymalt og vi slipper å vaske den til jul i alle fall. Vi malte også over de hvite veggene på stua. Det var kaffe-latte-farge på disse fra før, nå er den lysere hvit. Tenkte i utgangspunktet å legge plater på veggene i tillegg, men min mann “hater” listverk, så vi roet det ned til å male over tapet, he-he! Stua består jo av vinduer på en hel langvegg, da blir det nokså mange meter lister å legge + hjørner og krinkler og kroker. Forandring fryder uansett. Ingen tvil om at det ble sprekt i stua til jul. Min mann malte den blå veggen 26. oktober, først nå ble det til et blogginnlegg.
Valgets kval. Jotun 5455, Industrial blue ble valgt. Ny trendfarge for 2018
Underveis
Før
Etter
Detaljer gjør seg mot den blå veggen
I sofakroken
Overgang i hjørnet på den andre siden. Den hvitfargen som best matcher den blå fargen jeg har valgt er Jotun 9918, klassisk hvit. Men vi valgte å følge hvitfarge på dører og trappegelender
Etter lang tids “bloggtørke” er jeg på igjen. Du skjønner at når en jobber hver ukedag og øver på kveldstid fra klokken 18.00 + skal rekke å ordne / spise middag og dusje før en raser ut gjennom døra, da blir det slik. Noe annet er utenkelig. En er nødt til å prioritere noen ganger. I går på lørdag sov jeg litt utpå for første gang siden søndag 22. oktober. Den helga hadde vi fri, altså helga 21. og 22. oktober. Siden har helger gått med i øving + så og si alle kvelder i ukedagene, helga før frihelga var vi også på øving. Men det er selvvalgt og såååå moro. Så har jeg hatt mye fri denne helga. Det er fordi vi hadde premiere på musikkteaterstykket Festen, klassefesten nå på fredag med mitt kor; Prima Vare, teaterkoret på Verdal. Det gikk over all forventning. Så nå er vi i gang. Vi får gode kritikker, herlig. Det er bare rundt 300 billetter igjen og de går fort etter.
Det gode med å komme i gang er at det blir frigjort mer fritid. Selvsagt bør en se / lese igjennom og øve litt på egen hånd, slik at når neste fredag kommer og ny forestilling kommer, så er en klar. Det vi holder på med er et julebordskonsept her på Innherred. I konseptet kan firmaer, vennegjenger, symøtegrupper etc. få en fengende underholdningsbit med teater og sang av ypperste klasse + nyte en god tapas mellom første og andre akt, så kan en etterpå danse til live musikk ut i de små timer. Oppe i Lydhagen Studio som opprinnelig er en låve på en gård. Den er ombygd til et nydelig festlokale. Dessuten drives det lydstudio derfra. Det er pyntet til fest og baren blir flittig brukt. Altså, det er høy partyfaktor. Vi aktører hadde premierefest natt til i dag, ei trivelig stund. Konseptet går enda fredager og lørdager t.o.m. helga 2. og 3. desember. Billetter: http://www.kultar.no
Så er det farsdag i dag, gratulerer med dagen til pappa Gunnar og min mann Kent! Dere er noen godkarer, ingen tvil om det. Jeg har ringt og gratulert min pappa med dagen, det ble litt for langt å dra på besøk i dag. Han har bursdag om ikke alt for lenge, da blir det et besøk i stedet. Ellers så har vår hjemmeboende sønn vært borte hele dagen, men innimellom fikk han gitt far sin gave, men ikke rukket og spist kake med oss enda. Det er satt av et stort kakestykke til han, om han i det hele tatt får tid, he-he. Det bildet jeg presenterer her i dag er vilkårlig valgt og tatt i dag, da farsdagskaka delvis er i magene våre uten å ha blitt foreviget. Gjorde det enkelt kjøpte en avlang romkake i år med pyntet påskrift “Til far” med hjerter og det hele. Min mann er ikke spesielt begeistret over avfotografering heller, så det ble ikke. Måtte jo ha et bilde til bloggingen. Jeg har til nå enda ikke valgt å kopiere et gammelt blogginnlegg, som jeg ser noen bloggere gjør når de ikke greier å finne på noe fornuftig å blogge om. Da lar jeg heller være, men andre må selvsagt bestemme dette selv.
Egentlig er jeg innom mest for å si hei i dag, og ønske alle en fin søndagskveld videre utover og en ny god uke til i morgen! Selvsagt også for å si at jeg fortsatt lever, he-he 🙂
Mitt nye blomsterstativ med en bregne i. I dag har mine planter endelig fått vann. Det er blitt forsømt. Men utrolig hvor lite vann som trengs i mørketiden, heldigvis
Her om dagen på “face” rullet det bilder av en kjøttpudding dekket av baconskiver. Den så så god ut. Denne vil jeg lage en dag, tenkte jeg. På fredag serverte jeg derfor denne til mine to mannfolk, mannen min og min sønn Bendik som enda bor hjemme. Rene kraftkosten viste det seg å være. For senere denne fredagen, hører det med til historien at min mann endte opp på legevakten og ble innlagt på sykehuset for ei natt. Tenk det, jeg ordner mat slik at mine nærmeste havner på sykehus, he-he.
Mannen min fikk fjernet galleblæren for ett års tid siden, og tåler vel ikke fet mat så godt lengre antageligvis. Eller, egentlig vet vi ikke helt hvorfor han fikk akutte magesmerter, da det ikke ble konkludert med noe fra sykehusets hold. Alle blodprøver og røntgenbildet av magen viste normale verdier / utseende. Heldigvis! Etter hvert gikk jo smertene også over av seg selv utpå morgenen. Men jeg har mine teorier; jeg tror det var min kraftkost som førte til det hele.
Her i “bloggverdenen” er det lettmat og fitness som teller, og som gir høye seertall. Et perfekt ytre bestrebes hele tiden. Folk sminker seg for å gå på topptur eller bestige et fjell. Det hele må jo dokumenteres med en selfie. Lurer på om folk hadde tatt en slik tur, om det ikke skulle legges ut slik at nabokona eller arbeidskollegaen så det. Nok om det. Det jeg skulle fram til var om overskriften jeg har valgt i dag, vil pirre nysgjerrigheten hos mulige lesere. Se det gjenstår å se.
Ellers i de to uker som har gått har jeg selv vært pjusk, og også hatt en kur med antibiotika. Så det har blitt lite energi til både bloggskriving og fritidssysler utover arbeidstid. Til og med måtte avstå fra de tre kvelder med kor / teaterøving i den uken som gikk. Jeg har frosset og svettet om en annen, og for det meste ligget strakt ut på sofaen. Ulikt meg.
Det gikk også mot øvingshelg med kor – og teaterskjerping. På fredagen bedret jeg noe, og da øynet jeg muligheten for å møte opp til øving. Så skulle dette skje med min mann. Etter å ha vært med han til sykehuset og sovet på rommet i en lenestol uten fotskammel natt til lørdag. Bare sporadisk søvn innimellom at nattvaktssykepleier var innom rommet med diverse ting og tang med jevne mellomrom hele natten. Jeg bare måtte stå over lørdagens øvelse og også et party jeg var bedt til på lørdagskvelden. Min mann ble utskrevet på kvelden, frisk som en fisk. Slik er det noen ganger. Men i dag fikk jeg fulgt opp og vært på øving. Det er så kjekt! Nå ser det ut til å bli så bra, gleder meg!
Egentlig har jeg ikke oppskriften på dette, men jeg brukte:
Oppskrift til ca. 6 personer
1 pk. karbonadedeig, 1 pk. kjøttfarse, 1 stk. stor løk (kuttet i små biter), 1 rød paprika (kuttet i små biter), 1 dl. fløte, 2 stk. egg, salt og pepper. Hele massen mikset jeg sammen i eltebollen. Jeg brukte en ildfastform. Så la jeg baconskiver både under og over kjøttpuddingen. Til slutt stekte jeg den i 45 minutter på 180 *C.
Jeg serverte surkål og poteter til med paprikaringer som pynt. Men det er selvsagt valgfritt.
Ja, det er virkelig den dagen i dag. En dag med ingenting på timeplanen foruten å lage og pakke mat inn i kroppen, he-he 🙂 Ett alternativ uten finnes ikke, selv om det sies at noen kan leve på luft og kjærlighet. For det første, jeg har tatt to dager fri på slutten av uka. Det sies å være høstferie i Trøndelag denne uka. Er du ikke lærer eller et barn, så gjelder det ikke altså.
En må ta fri enten ut fra feriedager, gjennom avspasering eller sårt oppsparte minutter på fleks. Et system for kommunalt ansatte med vanlig dagarbeidstid. Da stempler en inn når en kommer og når en går. Du kan komme tidligst kl. 07.00 eller gå seinest kl. 17.00. Når arbeidstiden er fra 08.00 – 15.30, så kan du tjene opp minutter, om du er på jobb utover dette. Her i vår var jeg uten bil over en lengre periode pga. reparasjoner på et verksted. Så da ble jeg med når min mann dro på arbeid. Da møtte jeg opp klokka 06.30 på jobben, men fikk først rullende minutter fra 07.00. Brukte første halvtimen på jobben til tråling av nyheter på PC`n og koke kaffe til mine kollegaer kom etterhvert. I og med samkjøring med min mann over en tid, har jeg masse minutter i fleksbanken, og de tar jeg av nå. Så deilig med to dager fri, og så har en helga i forlengelsen.
Denne uka har det vært kor- og teaterøvinger til “Festen”(Klassefesten) x 2, mandag og onsdag. Gå inn på linken å se klassebildet vårt fra 1985 https://kultar.no/. Her kan billetter til årets “julebord” kjøpes. Tidligere i uka har jeg ikke vært helt i slag, så det var godt med fri nå. Jeg er bedre nå. Det hjelper å koble av og lade batterier.
Jeg fikk faktisk kaffe på senga i dag av min mann, som også har tatt to dager fri nå. Vet virkelig ikke sist det skjedde. Det var kjempestas. Ellers, ingen planer lagt. Men har tenkt på om et kinobesøk i løpet av de nærmeste dagene hadde vært noe, har lyst til å se både “Hva vil folk si” og “Snømannen”. Videre er å spise ute på timeplanen. Også fablet om en tur til Åre i Sverige, rett over grensa fra oss. Eller en Trondheimstur. Et siste alternativ er å ta livet mest mulig med ro. Vi tar ting på sparket i alle fall. Herlig! Så dette er den dagen med stor D 😉
Eneste “fototuren” i dag, skjedde i nærområdet, he-he 😉
De rosene jeg fikk fra min mann på lørdag, var virkelig vakre. De står seg godt, bildet er tatt akkurat nå før jeg gikk på bloggen
Koselig i inneværet som har vært i dag. Grått og kaldt høstvær ute
Werther`s original en favoritt, påspandert av sønnen i huset
Det ble trivelig sammenkomst for feiring av bursdager i går. Min mann og jeg som har bursdager med ca.15 dagers mellomrom, slo sammen dagene og inviterte de nærmeste til sammenkomst i går. Ettersom noen kommer langveisfra, lager jeg som regel noe varm-mat også. I går ble det Chilli con carne på gjestene. Videre så ble kaffen fulgt av kaker og desserter som seg hør og bør. Det er trivelig og samle de nærmeste. Denne gang hadde min søster Anne Grethe med familie tatt turen til Levanger også. De bor i Rørvik ca. 25 mil unna, så det sier seg selv at vi ikke treffes i hver bursdag. Nedenfor noen glimt fra dagen, minus gjestene.
Etter tegne- og malekurset i helga, har jeg endt opp med farger og kuber. Jeg vet ikke helt hvorfor, men instruktøren vår; den dyktige maleren ved navn Anders Ramberg lærte oss om det gylne snitt, tallet 9, Fibonaccirekka. Det lignet på en matematikktime en periode, hvor vi tegnet kuber og trekanter, og i det hele tatt lærte om hvordan det så ut i fugleperspektiv, normalperspektiv og froskeperspektiv.. I etterkant av kurset, på søndag ettermiddag / kveld har jeg brukt det meste av tiden til maling. Etter jobb i går var jeg på korøvelse, men fikk malt både før og etter. Artig!
Jeg har bare etter vill fantasi streket opp og malt hele byer med bygninger i alle snitt og utgaver. Så har jeg googlet fargekartene som Lady og Jotun maling har i trendene for høsten i år. Videre så har jeg mikset farger og prøvd å tilnærme meg de farger som er gjeldende i dag. I glass og ramme, og med den siste finishen strøk på maleriene for å få lagt skygger riktig, så tror jeg det kan gjøre seg opp på en vegg i et hus. I alle fall kunne jeg ha hatt de der. Her er utkastene nedenfor. Papiret krøller seg gjerne litt når det tørker. Akvarellfargene lever gjerne sitt eget liv fra de blir malt på papiret og til de er ferdig tørket. Gjør oppmerksom på at de ikke er ferdige og at jeg har slurvet i kantene, pga. at de vil bli dekket av ramme uansett.
Ellers: Jeg dro gjennom jobben min med tog til Trondheim i åttetiden i dag og var på veilednings workshop; Samtaler med familier i eksil – familiegjenforening, ved RVTS midt (Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region Midt). Da jeg kom tilbake bar det rett på ettårsdag til verdens søteste og blideste Tuva, som jeg er “uekte tante” til.
Snart ferdige, før finflikking / skyggelegging + rammeverk
Underveis
Dette var gøy
Jeg tror det blir flere slike. Neste prosjekt; flere bygninger, men i tilnærmet samme fargetoner
Har du gjort noe kreativt og kunstnerisk i det siste?
Her i Levanger har vi park- og friområdene på Staup. Her har det før vært drevet gartnerskole. Den ble nedlagt i rundt 2006, men startet så tidlig som i 1917, som hagbruksskole. Enda holder kommunegartneren og de som er med som praktikanter til i området, og hagen på Staup framstår fantastisk vakker. Det er høst og blitt 1. oktober i dag.Tenk det blomstrer som bare det. Georginer i alle valører + andre vakre sorter. Selvsagt måtte jeg ut å fotografere.
Jeg har vært på tegne- og malekurs i helga. Det har foregått i kurs- og konferansesenteret i en ombygd eldre låve på området Staup. Det var etter kursdagen i går at jeg dro ut med fotoapparatet oppe på området. Det angret jeg ikke på. I går hadde vi instruktør, en dyktig maler ved navn Anders Ramberg, som lærte oss om det gylne snitt, tallet 9, Fibonaccirekka. Det lignet på en matematikktime en periode, hvor vi tegnet kuber og trekanter, og i det hele tatt lærte om hvordan det så ut i fugleperspektiv, normalperspektiv og froskeperspektiv.
Egentlig fikk jeg bare med meg lørdagens kurs, fordi i dag våknet jeg og følte meg uvel. Ble blek og svimmel, og frøs så jeg hakket tenner. I stedet for å dra på Staup på tegne- og malehelg, ble det til at jeg tuslet tilbake til senga. Med min og min manns dyne over meg, lå jeg enda og hakket tenner og frøs. Jeg sovnet etter hvert. Våknet svett og jeg tror jeg har feber. Kjennes slik ut. Fant ikke febermålet, så fikk ikke målt. Men godt jeg fikk sett gjennom gårsdagens fotofangst og skrevet litt på bloggen nå da. Er noe bedre i form nå.
Vi har nettopp fortært oppvarmet fårikål, nam. Nå dro akkurat min mann på fotballkamp, mens jeg koser meg hjemme. Ungdommen i huset spiller musikk fra kjellerstuen sin. Jeg tror jeg setter meg ved bordet og maler litt akvarell. Det har jeg lyst til akkurat nå. Livet er deilig på helgedager!
En blomsteroppvisning av de sjeldne, georginer
En vakker type georginer
Staup
Denne fargen gjør seg. I bakgrunnen en anlagt dam
Hvit type er minst like nydelig
Fargespill
Velstelt
Oransje og fin mot himmelen
Denne gjør seg mot blå himmel
Flerfarget
Levangsbygger og andre går tur i området. Her en benk å hvile på. Tenk å sitte her og filosofere
En praktfull gård. Den store hvite trønderlåna brukes til kontorer for lærerne ved voksen- og norskopplæringa. Det hvite huset til høyre er det SMISO som holder til. Det har vært rektorbolig for gartnerskolen før. På SMISO er det et senter mot incest- og seksuelle overgrep. De driver hjelp til selvhjelp, og har sju ansatte. På låven til venstre i bildet er det i toppetasjen et kurs- og konferansesenter. Midt i bygningen er kontorer for vaktmester og kommunegartner. Her har også tilsynslege ved mottaket og jeg kontorer hver onsdag.
Ja, nå på søndagen hadde vi bestemt oss for fjelltur. Min mann hadde jo bursdag også på søndag. Men den har vi tenkt å feire om fjorten dager, nærmere min bursdag. Vi bruker alltid og slå to fluer i en smekk da våre bursdager er innenfor tre ukers tid. Så da ble det tur i stedet. Vi valgte en av de toppturene som Levanger kommune`s idrettsråd har på sin liste. Vi skulle ta den krevende Fjellhov, Igltjørna. Det står Igltjørna på skiltene, men det er et tjønn eller tjern på bokmål.
Tror dere ikke vi gikk vill hele to ganger. Vi hadde jo med de kartene vi hadde fått da vi meldte oss på “Ti på Topp”, men det var dårlig merket synes vi. Vi tok alternativ to når det gjelder vei til målet. Det stod ingen ting om at vi måtte gå i 200 meter bort over veien etter parkeringen. Bak en sving. Vi visste ikke i det hele tatt hvilken retning målet vårt lå. Om det lå på høyre eller venstre side av veien, og i hvilken retning, høyre eller venstre. Vi hadde fire alternativer og ikke noe merke å følge. Da var det min mann plutselig ropte; “Jeg tror det er her”, så labbet vi i vei rett oppover en traktorvei. Oppover og oppover inn i skog og over myr, men oppover, stadig oppover. Etter hver begynte stien og ligne på ingenting. I alle fall ikke en sti. Det lå trær som var falt ned og det ble bare mer og mer uframkommelig. Nei, dette kunne da ikke være riktig. Det var tungt å innse det og å gå ned igjen uten å ha kommet til målet.
Da vi var kommet ned til veien igjen, så vi så vidt snurten i noen andre turgåere oppe i en sti. Selvsagt helt på motsatt side av veien fra der vi hadde gått. Der måtte det nå være, vi kikket på hverandre. Da ble det igjen å gå oppover og oppover igjen. Jeg kjente at jeg allerede var litt sliten. Men vi tok oss god tid og jeg hadde ei fotostund ved en gård litt oppe i lia, med sommerfugler og det hele i solskinnet. Riktig så vakkert og idyllisk. Men hadde blitt kaffetørst og det ble også en kaffekopp før vi ruslet oppover og oppover igjen. Nokså bratt var det. Steinete og rett opp. Jeg måtte ta flere pustepauser i bakkene, da mine føtter var som gelè innimellom, av den lange omkroken vi hadde først.
Endelig var vi på toppen ved skiltene. Jo, det stod i kartene vi hadde at vi skulle holde til venstre. Noe også skiltet viste. Det stod og lese at vi skulle komme inn på den stien som alternativ en på turmålet hadde ifølge kartet. Noe vi da altså ikke gjorde. Etter å ha gått langt over våt myr, gikk det oppover på en stor berg- og tyttebærhaug, før vi skjønte at det var noe som ikke stemte. Hvor er den stien da? Tok noen rekogniseringsturer utpå haugen der, men så ikke noe som lignet et vann noen steder. Frustrasjonen steg. Nei, vi går da bare ned igjen, sa min mann. Men vi må da finne fram sa jeg. Vi kan da ta å drikke kaffe i det minste og spise brødblingsene vi hadde med. Det gjorde vi før vi gjorde endereis. Da vi kom langt nede på myra igjen, kommer det to turgåere som går midt over myren på tvers foran oss. Der er det, så hang vi oss på igjen. Det var aldri snakk om å gi opp for min del i alle fall. Jeg ville jo se det stedet jeg hadde hørt så mye fint om.
Men det jeg ikke visste på det tidspunktet var hvor langt det virkelig var før vi nådde målet. Hadde jeg visst det, så hadde vi absolutt ikke gått videre. Vi kjente jo “villgåinga” i føttene. Å gå oppoverbakker og over myrer er liksom ikke “a piece of cake”. Da vi kom på enda en topp og skimtet et vann, tenkte vi endelig nå er vi fremme. Men nei, det stod Krokvatnet på skiltene. Hvor er Igltjørna ropte jeg ut i frustrasjon? Men vi fortsatte. Det ble flere myrer på oss. Heldigvis denne gang med nedlagte planker for å gå på. Over noen topper og inn i en skog, så der, der lå vannet. Herlig, endelig! Det var riktig vann, Igltjørna. Vi skrev navnene inn i boken. Drakk siste rest av kaffen og delte den brødblingsen jeg ikke spiste på det forrige stedet. Fotograferte litt. Nøt solen og stunden, før vi returnerte. Den dagen ble det 11,3 km. 15 507 skritt og hele 35 etasjer opp, stod det å lese på “Helseappen” på min mobil. Min mann var noe i tvil om det var den beste bursdagsfeiringen dette, eller den verste.
Uansett noen bilder:
Ut på tur og blid……enda
Sommerfugl og fotografering. De er jo vakre skapninger
Denne myra, kunne jeg ha vært foruten, et villspor
Endelig fant vi riktig vei
Fjellplassen, en staselig gård / seter. Den er fra 1700-tallet
Informasjon om stedet
Idyllisk beliggenhet
En kjellerinngang
Driftsbygningen. Superlave dører. Enn at nordmenn var så lave av vekst før, på 1700-tallet?
Låveinngangen
Koster på meg enda et bilde av denne vakre skapningen
Stein på stein nedover stien, og også oppover for den sagts skyld
Fjellhov er retningen. Her står jeg og peker. Dette var før vi gikk villtur nummer to
Det finnes ikke vakrere øyeblikk, enn følelsen av å ha nådd målet. Igltjørna. Vakkert!
Der hang sannelig kassen også
Avslapning, endelig
Rasteplass med ildsted ved turmålet
Nydelige fotomål i vannet
En spesielt fin furu må foreviges
Helt herlig å sitte og nyte stillheten ved vannet
Så ble det hjemtur og vi forlater det vakre stedet
Ikke farlig å forsere myrer med slike planker å gå på. Ære være de frivillige som ordner det så fint for oss andre
Så inn i skog
Før en ny myr
Så masse skilt på turen. Vi turte altså ikke å følge skiltet som det står rundløype på. Tryggest å gå samme vei tilbake, fordi den kjente vi nå. Men det hører med til historien at to eldre damer på samme tur, var nede før oss. Uten å ha gått forbi oss noen steder.
Vakkert med flere vann
Krokvatnet på hjemtur
Nå går det i det minste nedover
Vi skimter et vann. Langt der nede på andre siden er parkeringsplassen og bilen vår
Vi passerer gården igjen
Vi skal på andre siden av den idylliske hytta der nede
Skiltet sier PRIVAT VEI, men vi har vært der og gått den
Da nærmer vi oss bilen, men måtta få dette gamle naustet i linsa
Noen dager starter helt forferdelig og kan ende godt. Jo, faktisk. På lørdag hadde vi her i huset planlagt en tur ut i naturen. Kanskje en tur til en av de toppene i nærområdet hadde vært noe? Så var det inn i klesskapet. Jo, først må en ha noe under som puster, slik at en ikke blir for svett og klam. På med en god ull-undertrøye. Men hva ser jeg? Jo, et par tre små hull midt over brystet på den ene trøya. Jeg tar den neste, og neiiiiii, en revne ved skulderen, og det er jo den jeg satte fast i en kjepp så den fikk en diger revne også i siden. Nei, begge de to må jeg forkaste. Så var det bukse. Jeg har gått litt opp og ned i vekt i det siste. Nå er jeg mer på stadiet opp igjen, he-he. Hadde ikke lyst til å tre på meg de “slimme” som følger føttene som en kompresjonsstrømpe, fra hofter til fot. Fant fram en Craftbukse. Nei, alt for varm, dessuten ser den stor ut. Så var det fram med “Bjørn – Dælie – buksa”. Den er nokså behagelig, men Bjørn Dælie går jo på ski, og det er jo ikke snø ute en gang. Er det en skibukse? Da passer ikke det nå i det været vi har. Den eldre modellen av Bergansbuksen min er også for varm på en god dag som på lørdagen. Solen skinte i frisk god høstluft. Så er det goretex tur- og joggeskoene som alltid har vært for små, de fristet heller ikke å ikle seg. Det er spesielt vondt å gå i nedoverbakker med for små sko. Dessuten begynte de nå og bli nokså slitte. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det går å være så dum og kjøpe skoene for små? Uæææhhh! Begynte å miste lysten på fjelltur, og var desperat.
Nei, tenkte jeg. Ikke om klær skal stoppe meg fra å dra på fjellet. Så da ble kjøpesenteret og sportsbutikken mitt turopplegg for lørdagen. Så fikk jeg heller legge ut på tur dagen etter i stedet, når klær var i boks. Bestandig likt og følge med på trender / moter, og alltid villet kle meg pent. Å komme drassende i hva som helst, er ikke for meg. Da vil jeg heller sitte hjemme. Det er ikke rent lite folk som er ute i de turstier og terreng vi har rundt oss her. Så alene blir en aldri. En blir definitivt sett. Som sagt så gjort. Kjøpesenteret Magneten i hjembygda er stort, fikk jaggu gått meg svett og varm der i stedet. Ikke mindre svett av små prøverom, av- og påkledning. Fikk da i det minste dagens trim, he-he. Heldigvis var det salg på G-sport. Men egentlig er jeg litt uviss på om jeg kapret noe på salg. Tror jeg fant det jeg lette etter mer på ordinære priser. Ikke skoene da, de var noe nedsatt på pris. Ble meget godt fornøyd. Jeg endte opp med noe supre lette og fine goretex tur- og joggesko, i merket Asics. Videre så ble det en stilig Kari Traa – trøye for å ha under, på meg. Så til slutt rundet jeg av handelen med en fin grå turbukse fra Bergan. Det ble ei trivelig stund til slutt fordi det ble cafèbesøk med en god venninne til slutt. Vi satt utendørs på cafèen i det fine været. Solen skinte over en svært vellykket dag. På søndagen ble det tur. Mer om den turen kommer i neste blogginnlegg. Mine utgifter til klær, kan forsvares med at jeg snart har bursdag og ønsker meg penger til gave, he-he.
Fra gårsdagens tur til Igltjørna. Det står ikke på utstyret. I går kunne en gjerne ha gått i shorts og T-skjorte pga. varmen. Helt herlig høstvær. Men det visste jeg ikke på forhånd
Fangsten fra G-sport. Snart bursdag også, så står for den
Det er bestandig trivelig å komme til Røros. Liker så godt å ta med fotoapparatet og rusle rundt. Min mann og jeg dro til Røros siste del av juli i år. Vi skulle bare finne på noe for noen få dager. Det var allerede tidlig i juni at vi bestilte billetter til musikkteateret Elden som spilles på Røros hvert år. Det var ett av målene for turen, og vi overvar premieren. Du finner forøvrig bilder fra musikkteateret Elden under kategorien musikk / teater her på min blogg. I dag fikk jeg endelig tid til å vise noen bilder fra turen vi hadde i sommer til Røros. Her er et utvalg fra Norges triveligste by.
Ellers så er det samme travelheten her i huset. På jobb holder jeg på å lære et nytt datasystem, og ting tar derfor naturligvis lengre tid ved dokumentasjon. Men det er bare å trå til og komme seg gjennom den første tiden nå, så er det snart i boks, og det går lekende fort. en må bare tørre å prøve, ellers lærer en det aldri. Så får en håpe at alle mulige tilgjengeligheter blir lagt inn slik at det fungerer optimalt til mitt og også samarbeidende leges bruk.
Når det gjelder fritiden min, så fylles den i kveld med korøvelse. Koret holder på med både sang og teater for tiden. Begge mannfolka her i huset jobber ettermiddagsskift denne uka. Så etter jobb er jeg alene. Synes det også er hyggelig jeg. Trives godt i eget selskap.
Her er piken på broen
Røros kirke
Olavsgruva
Sitter til og med i bilen under knipsingen, sjekk i bilspeilet
Reinsdyrene ligger
Trivelige Røros dukker opp
Hus langs gatene i Røros
Utrolig fine dører
Røros sin bakside
Sjøla på slagghaugene foran Røros kirke
Vi lå ved Bergstaden hotell
God mat på hotellet
Dessert må det også være
Mye kunst i Røros. Jeg trives med å gå på kunstutstillinger her
Favorittkunstneren min på Røros, Grethe Solemsløkk
Ragnhild Bjerkan er også dyktig
Et koselig vindu på Røros
Torvtak på rekke og rad
De gamle håndlaftede husene er så flotte, her med undertegnede
Helt inntil slagghaugene står de
Noen minner meg om hytter
I vinduspostene hollandske krukker med planter på rekke og rad
