I dag dro jeg ut i friluft for å fotografere litt. Lot juleforberedelser vente. Det var for det meste snødrev og bitende kald vind, så ikke optimalt for å være ute. Men likevel kan en få fine bilder. Til tross for litt neglebit på slutten. Først kjørte jeg opp til Huldervatnet. Jeg håpet på at det enda ikke var frosset til is på vannet. Fordi jeg synes speiling i vann blir så flott i vinterlandskap. Men det hadde kommet is på vannet, så den planen røk. Tok likevel noen bilder derfra. Etterpå kjørte jeg ned til byen. Fikk da tatt noen bilder rundt omkring. Men det ble fort mørkt.

Var ikke helt heldig med innstillingene på kameraet denne gang. Dessuten har jeg mistet det stykket jeg skruer fast til kameraet før jeg setter det på stativ. Så i dag ble det bare håndholdte bilder eller jeg prøvde nå å støtte meg til ting og tang på min ferd. I går var jeg ute for å se etter denne dingsen som jeg har mistet. Det ble mistet under en fotoutflukt til Kjesbuvatnet i Verdal. Det jeg ikke visste er at de bruker å tappe ned vannet  og så stiger det igjen. Det var minst 1 meter vann over det stedet jeg sist fotograferte fra, og mest trolig der denne dingsen befinner seg. Jeg anser derfor dette som tapt. Under en fotokonkurranse i fotoklubben ble jeg utropt som vinner her i sommer, og derfor har jeg et gavekort på 500 kroner liggende på Japan Photo i Trondheim. Det vil jeg bruke på nytt fotostativ. Et langt stødigere et enn det jeg hadde. Dessuten vil min mann sponse noe via julegave fra han. Jeg har allerede ønsket meg det.

Ellers har vi vært hjemme for det meste i helga, og hatt en avslappende helg på alle måter. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har flere broer i Levanger. Denne heter Holmgangen. Se under historier fra norrøn mytologi om Gunnlaug Ormstunge. Slik ble broens navn Holmgangen

#foto #photo #fotografi #bilde #picture #picoftheday #bro #bridge #Holmgangen #Levanger #NordTrøndelag #byggverk #arkitektur #vær #snø #vinter #spennende 

I Gunnlaug Ormstunges saga (O. Ryghs overs.) står:

«… Gunnlaug for nu selv syvende fra Lade til Levanger, men om morgenen samme dag som Gunnlaug kom der om kvelden var Ravn faret derfra selv femte. Gunnlaug drog da derfra inn til Verdalen og kom hver kveld til det sted hvor Ravn hadde været den foregående i Gunnlaug for videre, inntil han kom til øverste gård i dalen, som heter Sul, derfra var Ravn faret om morgenen. Gunnlaug stanset da ikke, men drog avsted straks om natten og fikk om morgenen i solrenningen øie på Ravn og hans menn. Ravn var da kommet til et sted hvor det var to vann og slette voller mellom vannene; disse voller heter Gleipnesvollene; og i det ene vann gikk et ness ut, som heter Dingeness. Der stanste Ravn og hans menn; hans frender Grim og Olav var med ham.

Da de møttes, sa Gunnlaug: «Vel er det at vi har funnet hinannen.» Ravn svarte at det heller ikke var ham imot. «Nu er det to kår å velge», sier Ravn; «enten kjemper vi alle, således at det er like mange på begge sider, eller vi to alene.» Gunnlaug svarte, at det var ham det samme. Da sa Grim og Olav, Ravns frender, at de ikke vilde stå å se på når de kjempet. Det samme sa Torkjell Svarte, Gunnlaugs frende. Da sa Gunnlaug til de menn Jarlen hadde gitt ham med: «Dere skal sitte her og se til, og yte begge parter den fornødne pleie og bære frasagn om vårt møte.»Så gjorde de.

Derpå gikk de imot hinannen og sloss alle kjekt. Grim og Olav gikk begge mot Gunnlaug alene, og enden på deres kamp ble, at han drepte dem begge, uten selv å få noget sår. Ravn kjempet imidlertid med Torkjell Svarte, og Torkjell falt og lot sitt liv der. Tilsist falt alle Gunnlaugs og Ravns menn. Da begynte de selv å kjempe sammen. De sloss kjekt og meget hissig og sparte ikke på store hugg. Gunnlaug hadde da sverdet Adalrådsgave, som var et ypperlig våpen. Omsider ga Gunnlaug Ravn et veldig hugg, som tok foten av ham; dog falt han ikke, men drog seg unna til en trestubb og støttet fotstumpen på den.

Da sa Gunnlaug: «Nu er du udyktig til kamp, og jeg vil ikke lenger slåss med deg, lemlestet som du er.» – «Visst har jeg lidd stor skade,» svarte Ravn, «men dog kunde jeg ennu holde ut en stund, om jeg fikk noget å drikke». «Svik meg da ikke,» sa Gunnlaug, «så skal jeg hente deg vann i min hjelm.» – «Ikke skal jeg svike deg,» sier Ravn. Derpå gikk Gunnlaug til en bekk, tok vann i sin hjelm og brakte Ravn det. Ravn tok imot hjelmen med venstre hånd, men med den høire hugg han Gunnlaug i hodet så at det ble et stort sår. «Ille svek du meg nu,» sa Gunnlaug, «og uhederlig bar du deg ad mot meg, som trodde deg.» – «Sant er det som sier,» svarte Ravn, «men jeg unner deg ikke Helga den fagres favntak.» Derpå begynte de igjen å kjempe hissig, og enden ble, at Gunnlaug fikk makten over Ravn, som der lot sitt liv.

Da gikk jarlsmennene fram og forbandt Gunnlaugs sår; imens satt han og kvad en vise. Derpå begravet de dem som var falne, satte Gunnlaug på hesten og førte ham ned til Levanger. Der lå han i tre netter og fikk full tjeneste av presten; siden døde han og ble jordet ved kirken der. Alle tyktes det var stor skade for dem begge, at de skulle late sitt liv på denne måte…»

Av sagaens beretning framgår: Helt fra Levanger (Jamtenes gamle havn) har såvel Ravn som Gunnlaug fulgt den vanlige, alle tiders hovedveg over Sul (Sula), hvor også Olav den hellige med sin hær fór 18 år senere og så mange andre historiske personer har faret, og de har overnattet på samme steder (herberger) langs vegen. Fra Sul har de naturlig fortsatt videre hovedvegen mot Svitjod, hvor de aktet seg, da også Ladejarlen forbød dem holmgang i hans rike, som på Island. Ja, hvorfor skulle de ikke følge den alminnelige vegen, og hvordan kunne de treffe på hinannen eller innhente hinannen i ville fjellet, hvis de ikke fulgte vegen?

Hovedvegen fra gammel tid (oldtid, middelalder og senere) til ut 1700-tallet har gått østover fra Sul til Jämtland således: Over Sulelva ved Sul, opp «Sullia», over «Stugumyra» til snaufjellet ved «Våttå’n», hvor sommervegen fortsatte østover «Kråksjøfløytan» (oldfunn stridsøks fra vikingetid), over «Mærraskalet» («Skarsa mons», se Olaus Magnus 1518), i Mærraskalfjell, over Mærraskalvoll (ved den her påpekte valplass), nordom Skalsvatnet og videre østover om «stuguan» mot Åre.

Vintervegen tok av ved «Våttå’n» over Kråksjøen, om «Kokkstei’n» (på «Sulefjell», se major Schnitler grenseprotokoll 1742, «Sula Mons», se Olaus Magnus 1518), over Storsjøen og over Skalsvatnet om gamle Skalstugan ved Skalsvatnets østre side og videre øst om de andre «stuguan».1)