På juli måneds siste dag kommer et blogginnlegg med masse bilder fra en tur vi hadde tidligere i uka som gikk. Turen gikk til Malså gruver i Verdal, Nord – Trøndelag. Min mann som har familie på morsiden fra Verdal, hadde vært til Malså gruver da han var liten gutt og foreslo at vi skulle ta turen dit. Egentlig hadde vi ikke forberedt oss på en gåtur ut i naturen, fordi min mann trodde det skulle være bilvei helt fram. Men det viste seg at det ikke var tilfelle, det er nok lenge siden han var liten, og ikke så lett å huske alle detaljer. Men det var da bare trivelig med en tur ut i friluft med mye fantastisk natur å se. Som selvsagt ble avbildet. Det eneste negative jeg vil si er at veien dit er dårlig merket med skilt. Når vi kom til et sted hvor veien delte seg, tok vi en sjanse, og jaggu hadde vi flaks hele veien og vi fant derfor fort fram. Men det var litt dumt å kjøre så langt i uvisse pga. dårlig skilting.

Den eneste vi traff på tur innover var en terrengsyklist som vi møtte nesten på parkeringsplassen før vi begynte på gåturen. Det er rundt 2 km. gange innover fra der vi var nødt til å parkere, inn til Malså gruve. En fin liten tur.

 

 

Malså gruver

 

 

På turen kjørte vi forbi denne gamle hytta

 

Kjørte forbi denne fossen. Da fikk fotografen eller undertegnede øvd seg på å stille inn lukkertid m.m. for å få fin “slørete” effekt på fossen

 

 

Ganske grå himmel med et og annet blått hull. Vakkert !

 

 

Jo, da det blir molte i år også

 

 

Ikke mange meterne igjen nå

 

 

Fremme ved den lille hytta eller gapahuken som er bygd i tilknytning til dette historiske stedet Malså, her fra info. – tavlen

 

 

Her har det da vært en kobbergruve

 

 

Byggekunst

 

 

Ruiner i dag

 

Steiner fra bruddet med kobber i seg

 

 

Slagghauger

Gammelt utstyr

 

 

Et tannhjul som drev drifta for lenge siden

 

 

Men så kom det ei skikkelig regnskur, da var det godt vi hadde denne hytta / gapahuken og krype inn i. Min mann sitter allerede her 🙂

 

 

Greit å være inne når det regner ute

Flott utsikt når regnet stagnerer

 

 

Slagghauger

 

 

Flekkmarihand, fredet blomst som vokser i skog / myr / fjell. Det er egentlig en vakker orkidè

 

 

Flere mindre elver / bekker

 

 

Åhhhh ja, ikke langt til “mister Brum, brum” heller nei. Må innrømme at det var litt skummelt å være i nærheten av et bjørnehi. Det kan vel anvendes flere år på rad vil jeg tro

 

 

Vakkert med storkenebb blant bregner 🙂

 

 

Tyttebær i anmarsj

#foto #photo #fotografi #photography #bilde #picture #friluftsliv #outdoors #skog #forest #fjell #mountain #Norge #Norway #Verdal #Malså #kobber #copper #gruve #mining #historie #history #natur #nature #vakkert #beautyful

 

Her litt info fra Verdal historielag om Malsåfeltet, Malså kobberverk:

 

Feltet ligger i Malsådalen ca 10 km fra gården Sæter, her ble det forsøkt drift i 1870 årene.

Gruvene ligger meget vanskelig til, vegen dit var ikke kjørbar med vogn slik at transporten  til uskiping ved Trones som ligger ca 4 mil unna måtte foregå om vinteren. Det var mulig å  kjøre med hest og et såkalt drag på sommerføre.

I ruinene etter drifta finnes rester av alt som måtte til for å drive, fra selve gruva til smelteovnen. I et fossestryk er det rester etter et stort vasshjul. Det er grunnmurrester etter hus, det var både bolighus, laboratorium og verksted, det meste av disse restene stammer fra siste periode 1915-17. Men det var også en god del bebyggelse i første periode det kunne bo opptil 100 personer rundt gruvene det inkluderte flere familier med barn.

Et av husene fra den første perioden ble revet og flyttet til Vuku og oppsett ved kirka og brukes den dag i dag. Det er den såkalte ?Kjerkstugu? brukes til møter, begravelser og lignende. Flyttingen skjedde kring 1900.

Eller var det stor aktivitet fra 1915 og utover det ble bygget mange nye hus, verket kjøpte tømmer på rot både hos Verdalsgodset og fra statsallmenningen.

Det var ført frem elektrisitet til gruven i løpet av 1916 slik at en kunne elektrisk drift av både sag og maskiner til gruva.

Det første bygget som ble reist var sjefsboligen, den gikk under navnet ?Villaen? videre ble det reist et verkstedbygg og arbeidsbrake hvor arbeiderne skulle bo og spise.

Det var i alt 60-70 personer, her medregnet snekkere og andre hjalp til med å få alt  ferdig.

En sprengingsulykke skjedde i februar 1917 hvor en svenske omkom (Karl Magni Petterson).

Men det ble bare med prøvedrift selv om den gikk over flere år kom en aldri så langt at ordinær drift ble startet. Det ble for dyrt, gruva låg langt til fjells og transport av varer til gruva og ferdigvare tilbake kunne ikke lønne seg.

Etter at det var slutt ble også noen bygninger tatt vare på. Villaen ble kjøpt og flyttet til Østerdalen, Et laboratorium ble flyttet til en gård i Ulvilla, også verkstedet ble flyttet til en gård i Ulvilla. Arbeidsbraka ble flyttet til Inndalen og brukt som forsamlingshus der