Det drives en kynisk asylpolitikk i Norge og her er Nasir`s opplevelse av den

Jeg er opptatt av å få varslet det norske folk om den asylpolitikken som drives i dag, og hvilke følger det får for den enkelte asylsøker. Det vil i tillegg få følger for oss alle. I lengre tid har jeg nærmest vært stille, men dog interessert og sjokkert observatør. Det gjelder den asylpolitikken som er drevet i det siste. Spesielt etter at dagens regjeringen tiltrådte, med en viss dame i spissen for innvandringspolitikken.

Jeg vil ikke ta hennes navn i min munn, da jeg ikke synes hun fortjener noen oppmerksomhet overhode. Inntil nå har jeg valgt å tie den dama ihjel. Bevisst har jeg ikke gått inn og lest når overskrifter med vedkommendes navn figurerer. Videre så har jeg heller ikke likt, mislikt eller delt noe som har med denne personen å gjøre i sosiale medier. Hun skal ties ihjel, etter min mening. Det oppfordrer jeg flere til å gjøre. Den damen jeg snakker om er bare en brikke og bilde utad i politikerapparatet som er i sving for å drive kynisk og inhuman asylpolitikk her til lands.

Asylsøkerens ferd hit og hverdagen i dagens asylmottak er slik som jeg i dette innlegget vil beskrive. På grunn av at jeg selv jobber som sykepleier på tiende året i et asylmottak, og omgås daglig menneskene som kommer hit, vet jeg hvor skoen trykker. Om noen skulle lure på det, så er det ikke alltid ansatt en sykepleier i alle mottakssystem i Norge, men her i min kommune har en valgt denne løsningen. Jeg har kontoret mitt ved siden av postskranken på asylmottaket, hvor alle kommer for å sjekke post. Derfor treffer jeg jevnlig asylsøkerne på mottaket og slår av en prat. Å hente post er noe alle er ivrig på da de går å venter på "det ene brevet" som kanskje skal sikre trygghet i framtida, nemlig varig opphold i landet her.

Slik det i det siste har hardnet til i asylvesenet, drives desperate mennesker fra glade lærenemme og disiplinerte ungdommer som kommer til landet vårt, til å bli en skygge av seg selv. Jeg mener de blir gjort rettsløse, med ingen innvirkning til egen sak. I et slikt udemokratisk system sliter den unge asylsøkeren med selvskading-, rus-, vekt- og kriminalitet-problematikk. Dog har de en fortid som har utfordret dem til flukten. Men vi trenger ikke å frykte noe av den grunn. Med trygghet, kunnskap og forutsigbarhet, går det meget godt med de aller fleste i framtida, om de får lov til å bli i landet vårt og ivaretas av et demokratisk system som her. De har jo rømt fra systemer som ikke har demokrati på agendaen. Jeg prøver i dette innlegget å fortelle hva det norske nåværende asylsystemet gjør mot folk. Fordi jeg ser det hver dag og vet hva det gjør med helsa og hele mennesket. Jeg kan se hva asylsøkeren strir med av følelser, tanker og håpløshet med det kyniske asylløpet som det er lagt opp til. 

Derfor vil jeg gjøre et tankeeksperiment som de fleste kan forstå her, for å fortelle om skjebnen til noen av de som flykter og som kommer hit. Jeg tar utgangspunkt i 17 år gamle Nasir fra Afghanistan i denne beskrivelsen. Her vil jeg beskrive flukt, oppholdet som asylsøker og den prisgittheten en har til å påvirke egen situasjon i det asylsystemet vi har. Dessuten vise hva det gjør med et menneske på sikt, i dette "uvesenet". De personer på flukt som jeg beskriver her er fiktive personer, men er samtidig meget reelle tilfeller i det asylmottaket hvor jeg jobber som sykepleier.

Nasir og den ett år yngre broren flykter fra sitt hjemland Afghanistan De flykter fordi det er fare for at de blir innlemmet i talibangruppering på landsbygden der de kommer fra, om de fortsatt blir værende. Talibans sterkt religiøse tenkning strir mot alt det familien deres står for. Begge har de sett faren sin bli drept hjemme, da taliban kom for å hente han, og han motsatte seg dette.

Nasir drar sammen med lillebroren sin på en farefull ferd hit til Norge, over fjell og via ymse farkoster til sjøs. Omgitt av kyniske smuglere, som har tatt det meste av familiens oppsparte penger. Morens og bestemorens gullsmykker ble solgt blant annet for å få råd til denne reisen. På ferden over til Hellas kommer de fra hverandre. Det var smuglerne som skilte dem, da det bare ble plass til lillebror på den første gummibåten, så Nasir må vente. Nasir er svært trist og bekymret fordi han har lovet moren og besteforeldrene å passe på sin ett år yngre bror. Han har håp om at det skal gå bra med gjenforening etterhvert, fordi de har avtalt å dra til Norge. Han drar videre nedover Europa med smuglere, innestengt i en lastebil og ender opp i Norge.

Han blir plassert ved en EM-avdeling (det betyr; avd. for enslige mindreårige om begrepet i sin forkortelse ikke er kjent), et transittmottak (et transittmottak, om heller ikke det begrepet er kjent, er det første mottaket en kommer inn til, for å få gjort asylintervjuer, rutinemessige undersøkelser og oppfølginger) på Østlandet. Etter noen uker er han heldig; får høre at lillebroren er kommet til Norge og bor på et asylmottak midt i landet. Da transittmottakstiden er forbi, ber han om å få komme til samme mottak som sin bror, og får dette innvilget. Før han drar blir han sendt til en tannlege her i Norge. Han har ikke helt oppfattet hvorfor. Men det er da bra å få undersøkt tennene sine. Han er forespeilet å flytte inn på samme EM-avdeling som sin lillebror, da han drar videre til Midt-Norge. 

Da han ankommer mottaket blir han plassert i et ordinært mottak, sammen med voksne menn fra alle kanter av verdenen. Han prøver å protestere, men får kunngjort av en advokat at han er funnet overårig. Det vil si; UDI klassifiserer han som rundt 20 år. Dette på bakgrunn av den tanntesten som ble utført hos tannlege mens han var i transittmottaket sørpå. "Ja, men mor har jo fortalt meg hvor gammel jeg er, det stemmer ikke", prøver han å si. Men det er for døve ører. Tanntesten er tatt. Jeg som sykepleier prøver å gjøre verden forståelig for han; med å si at pga. at mange asylsøkere over en tid nå har løyet om at de er yngre, for at dette kanskje kan gi goder i retning av muligens oppholdstillatelse. Så er en nødt til å gjøre aldersvurderinger basert på slike tanntester hos tannlegen. Så sier jeg, at om testen er presis eller ikke har jeg ingen formening om. Men noe måtte gjøres for å skille den ene fra den andre. Det er UDI som bestemmer og det er bare å forholde seg til det. Det nytter ikke uten sikre papirer som indikerer annet å protestere på det som er bestemt, får jeg sagt. Som sykepleier har jeg nå observert han i tre samtaler. Jeg har mine tvil. Han er på mange måter barnslig og umoden, og gleder seg som et barn over nye ting han kommer i befatning med. Jeg vet at denne tanntesten ikke er sikker, men det sier jeg ikke høyt......    

Han føler seg utrygg i blokka, og ofte er det støy, krangling og det kan være fyll. Derfor tilbringer han mest mulig tid med broren sin inne på EM-avd., men han får ikke overnatte der. I mine første møter med dette søskenparet, blir jeg fortalt om søvnvansker og mareritt som følge av de opplevelser de var vitne til i hjemlandet. Så hadde Nasir i tillegg en opplevelse med en av smuglerne på ferden hit, som utnyttet han seksuelt. Dessuten ble han slått kraftig i tillegg. Har siden dette slitt med vondt i ei skulder, og også angsttilstander. Men røntgenbilder har ikke vist noe galt. Dette har satt spor, og han er utrygg overfor voksne menn. Etter flere oppmøter hos lege har han endelig fått tilbud om psykiatrisk oppfølging, og har nettopp begynt i behandling.  

Søskenparet deltar på norsk-opplæringa sammen. Men Nasir får knapt 2 1/2 måned med norsk-opplæring, da er det slutt. Han som "voksen" asylsøker har ikke rett på mer. Lillebroren ved EM-avdelingen er heldigere stilt. Han får fortsette på norskopplæringa. Etter at norsk-opplæringa er over for Nasir, går dagene med til å ligge i senga, og vente. Nasir er flink og har allerede lært masse norsk, og han forsøker å lære mer via broren. Så deltar han på de leksehjelp-kveldene på aktivitetshuset på mottaket. Jeg som sykepleier ser at han sliter med å godta at han skal; gjøre ingen ting. Prøver å gi beskjed til personalet ved EM-avd. om at han bør trekkes mer med; gjøres oppmerksom på arrangementer og prioriteres når det foregår aktiviteter, og turer som EM-avd. drar på. Men det meste her er øremerket yngre beboere, de på EM. De yngre voksne får bare være med om det er plass til dem, og om aktiviteten er øremerket alle, men det er sjelden i regi UDI, Redd Barna, sportsklubber i nærområdet, kulturskolearrangementer, Røde Kors. Det er ungdom og barnefamilier som blir prioriterte, alltid. Hva med voksne / "voksne" enslige menn og kvinner? Noe å tenke på for de ulike frivillige organisasjoner? Litt avsporing her, men det bare måtte sies. 

Så kommer det første negative svaret på asylsøknaden, gitt i et brev på norsk som han ikke helt greier å forstå. Det er heller ikke noe som vi som jobber på mottaket skal oversette eller prøve å forklare. Det er en advokats jobb. Få dager seinere får han det fortalt av en tilfeldig valgt advokat med telefontolk. Det er satt en utreisefrist og han har negativt svar. Jeg blir tilkalt da Nasir har skjært seg opp med glasskår over begge håndledd. Prøver å være faglig dyktig ved å ikke vie dette stor oppmerksomhet, men renser såret setter på noen strips og bandasjer. Kanskje synes det hjerterått for en som ikke forstår seg på det, å ikke vie slikt oppmerksomhet. Men all forskning tilsier at det er nettopp oppmerksomhet en vil ha med slike selvskadingsgrep, derfor er det best å ikke gi det det, om en vil ha stopp på det. Videre så tar jeg en telefon til behandleren hans ved psykiatrisk om det som har skjedd. De har ikke tid til å omrokkere avtaler for å snakke med han i rimelig tid. Derfor skaffer jeg telefontolk og kaller han inn til samtale dagen etter hos meg. Som jeg antar har han skadet seg selv pga. det negative svaret. "Jeg må jo være her for min bror", sier han. "Det har jeg lovet."

Igjen forsøker jeg å gi grei og saklig informasjon om at det går an å påklage vedtaket, innen fristen som er satt. Det er en kort frist og en må handle med en gang, uten tid til å tenke noe særlig. Etter som han bare har vært til spesialist ved psykiatrisk poliklinikk bare to ganger, skriver behandler der en foreløpig rapport / epikrise, hvor det framgår at en har for lite datagrunnlag for å stille en diagnose enda. Jeg legger ved denne sammen med et brev hvor det går fram at han gjerne vil ha utsatt utreisefrist inntil diagnose foreligger. Dette er også advokat med på, som formidler dette videre til UDI. Ikke alltid jeg stoler på alle advokater, om at de virkelig sender anken videre, innen frist, så jeg velger å sende det direkte til UDI i tillegg. Asylsøkeren er prisgitt de personer som jobber eller ikke jobber iherdig for han. Det er forskjeller i engasjement, også her i Norge. En vil jo ha rettferdighet i avgjørelser som vedrører en gutts framtid, eller mangel på en.

Lillebroren til Nasir får høre at han vil få opphold i landet her, i alle fall til han er 18 år.  Etter dette blir han mest trolig fraktet hjem til Afghanistan. Så får Nasir brev på norsk om at klagen ikke er innvilget, og at han har å reise ut av Norge innen 19. desember, altså det andre avslaget. Han har ingen muligheter til å gjøre annet enn å forsøke å godta det som er bestemt. Han får tilbud om IOM, IOM implementerer det frivillige returprogrammet VARP (Voluntary Assistance Return Programme). VARP er rettet mot asylsøkere som har endelig avslag. Et system som sikrer gratis hjemreise og som innvilger noe penger til den som velger å reise med dette. Men Nasir har ingen steder å reise som kan gi han trygghet, og blir boende på mottaket. Avslår derfor dette programmet. Han vil jo være der for broren. Vet at han står i fare for å bli hentet og uttransport ut av Norge og tilbake til Afghanistan.

Han blir også etterhvert trukket i penger, og har bare minimalt til livets opphold. I mottaket her hadde han begynt å røyke sigaretter også etter det første avslaget, for å prøve å minske det stresset og sårheten han følte. Med sigarettinnkjøp blir det enda magrere budsjett. Jeg ser at buksene hans nå bare slenger rundt kroppen hans. Han har ikke penger nok til å spise skikkelig. Nasir ligger i senga til langt på dag. Det hender at han ligger i senga om jeg går innom blokka i 13-tiden. Sier at han må ligge lengst mulig for å ikke forbrenne kalorier, slik at han får mindre matbudsjett. Men i frustrasjon en dag ramponerte han ei dør med å sparke hardt i den, så blir det et hull i den. Blir jaggu meg trukket noen hundrelapper pga. hærverket. Han får det enda verre.

Jeg fortsetter støttende samtaler med tolk, fordi jeg vil gjøre det jeg kan for helsen hans, mens han oppholder seg her. Det er min faglige plikt som sykepleier. Men hvordan ha støttende samtaler, når det ikke finnes håp i verden? Forsøker å motivere han for røykeslutt, men han er så stresset pga. situasjonen at han ikke er særlig motivert for det. Dessuten føler han heller ikke for å spise, og mangler appetitt. Så trenger ikke penger til det. Sover lite gjør han også. Så da bruker han heller penger på røyk. Jeg er bekymret for han og helsen. Vekten viser en nedgang på fire kilo siden han fikk første avslaget. Mange er de merker etter hvert opp over armer, etter selvskadingen. Han vet det ikke nytter, men må tilføre seg denne smerten utvendig, for ikke å gå i stykker innvendig. Han flytter fokus ved denne handlingen.

Men hva kan jeg gjøre? For å overleve i dette systemet hvor en er en brikke, så gjør de ansatte seg noen meninger, og letter egen samvittighet ved å si; når UDI har bestemt det og det, så er det en mening med det. For ingen kjenner til hva som er blitt sagt i intervjuer og hvilke vurderinger som blir vektlagt. Kanskje har akkurat den asylsøkeren løyet og fortalt uriktigheter, kanskje har de både mor og far i livet til tross for det de har fortalt oss. Det er lett å ordne seg egne forklaringer i en uforklarlig verden. En er nødt til å ha tillit til det systemet en jobber under. Mens på andre siden, med et stadig strengere system hvor en ser urett og tilfeldigheter, som er styrt ovenfra av politikere, blir en satt ut. I tillegg kjenner alle til hvilket land Afghanistan er å fraktes hjem til? Det er ikke trygt! Så begynner en å tvile. Det er normale reaksjoner. Slik er jeg, jeg stiller spørsmålstegn. Min lojalitet ligger alltid hos pasienten som jeg til enhver tid forholder meg til, og vil forsøke å behandle, som jeg ville ha blitt behandlet selv. Men jeg må innrømme at jeg er rådløs, og mer rådløs holder jeg på å bli.  

Plutselig får jeg høre en morgen jeg kommer på jobb at i natt, i morgentimene, i 04 - 05-tiden var PU (politiets utlendingsenhet) + mottaksleder innom for å hente Nasir + en annen afghansk gutt ved samme blokk. Så nå er de plassert i et mottak østpå i påvente av utfart. Hjem til Afghanistan. Hvilket hjem og skjebne? Nei, det får vi altså ikke vite. I vel 14 mnd. har Nasir bodd her på mottaket. Vi har delt gleder og sorger, så jeg føler en tomhet og oppgitthet. Over gutten med glimtet i øyet og den positive holdningen til skolearbeid. Men som reiste herfra nærmest som et vrak. Nå var han da altså dratt. Nei, jeg får ha en profesjonell holdning til det. Være sterk, gå videre. Lillebroren hans får en kraftig sorgreaksjon, og nekter å spise. Dessuten sparket han til en ansatt. Han blir tatt med til politiet som tar en alvorsprat med han. Han greier ikke å gå på skolen på en halvannen uke. Det er ureglementært og han blir så trukket i penger for dette. Personalet spør om jeg kan ta en prat med han. Det gjør jeg. Ja, hva sier en? Skilt fra hverandre en gang ved smuglerne, og nå ved den norske stat. 

Ja, dette er realiteten. Føringer blir lagt fra storting ved politikerne, så blir asylvesenet satt til å styre dette videre. Nasir og likesinnede har liten påvirkning over egen skjebne. Jeg mener at helseattester og legeuttalelser, blir oversett og ikke tillagt nok notis. De blir nærmest rettsløse. Personalet i mottaket som observerer og kjenner ungdommen, har ingen uttalerett mht. alder og vurderinger. Nei, det blir avgjort i en "uklar" tanntest. Så framt det kan oppdrives en behandler eller en spesialisert lege i hjemlandet, og det finnes medisiner i hjemlandet for den diagnosen som blir satt, er det bare å dra hjem. Ingen sier noe om geografiske rekkevidder, om det er de med penger nok som kan få denne behandlingen. Så det er svært få som får opphold basert på helse eller humanitært grunnlag. Alvorlige psykiatriske beboere på mottak som behandles med sprøyteinjeksjoner, for å holde vedkommende i sjakk her, drar også. Det blir satt en siste sprøyte og så blir vedkommende fraktet hjem. Gjerne "lurt" til å akseptere frivillig hjemreise. Jeg skriver "lurt" på grunn av at ikke alle er helt oppegående i hodet, til å ta fornuftige avgjørelser om egen framtid. Holdningen blir liksom, ute av syne, ute av sinn.

Innvandrings- og integreringsministeren, jeg nevner ikke navn, har flere ganger gjentatt hvor viktig det er at Norge legger seg på en europeisk standard i flyktningpolitikken. Nå viser tall avisa VG har hentet inn fra ni land det er naturlig å sammenligne seg med, at Norge tvangsreturnerer mange flere barn enn det de andre landene gjør.

Det har blitt en mer aggressiv asylpolitikk. Noen mottak blir klassifisert som integreringsmottak og andre som ikke en del av det. Det betyr vel det motsatte. Ventemottakbegrepet skulle jo vekk, men det lever i beste velgående. De fleste som kommer til mottak i den siste kategorien skal vel egentlig ut av landet vårt. Så sitter de der og venter. Meget uheldig etter min mening å plassere disse i samme mottak. Asylsøkerne finner fort ut hva premissene er. Da taper en håpet lettere, og det er mange likesinnede. Det kan føre til uttageringer, hærverk og massedemonstrasjoner. Personalet og hus / blokker + inventar blir mer utsatt for desperate angrep. Også den vanlige mann og kvinne i gata kan bli mer utsatt for vold og trusler.

Det siste som skjedde her nå; var at en ung asylsøker som ikke hadde fått endelig avslag plutselig ble hentet og utransportert tidlig en morgen. Det var politiet som forkynte vedtaket om endelig avslag. Slik skal det ikke være. Det er en advokats jobb. Dette var ny strategi. Jo, ble det sagt at det var for å forhindre at folk stikker av. Hvis regjeringen tror at det får flere ut av landet, tror jeg de tar feil. Det som nå vil skje er at flere vil gå under jorda. At dette fører til økt kriminalitet, kan vel de fleste forestille seg. Flere vil stikke av. Det vil si forsvinner fra asylmottaket. De lever nærmest som fredløse og livnærer seg på gata med kriminelle handlinger. Eller de lever gjemt hos evt. slektninger eller på venners gunst. En kan vel i de verste scenarier tenke seg at noen også til og med knivstikker uskyldige mennesker, da det er bedre å leve livet i et norsk fengsel, enn å bli sendt tilbake til hjemlandet. I fengselet får en trygghet, mat på bordet og tak over hodet.

I tillegg er utbetalinger til asylsøkere bosatt i mottak begrenset til et minimum for opprettholdelse av liv og helse under denne regjering. Så har en ny praksis i tillegg vist seg i det det siste. De lengeværende her i Norge, som har sittet i et asylmottak over lang tid, blir flyttet til et asylmottak annet sted i landet. Liksom greit å rive de opp fra de nettverk de har skapt i lokalsamfunnet over år. Mange av disse har engasjert seg i frivillig arbeid i lag og foreninger. De er virkelig en ressurs for vårt samfunn. Plutselig må de flytte. Kanskje er hensikten å få de ut av Norge, uten at venner og relasjoner protesterer. Det går stille for seg når de ikke har et nettverk. En bør huske på at dette ikke handler om en hvilken som helst pakke i posten, men om reelle mennesker.

Min mann fikk lese dette innlegget og sa at lesere vil tro dette er et virkelig tilfelle, fordi du skriver så detaljert. Jeg sa at den eneste måten folk kan forstå på, er å ha innlegget på dette viset. Videre så bedyrer jeg at dette ikke er et reelt tilfelle og en reel asylsøkere. Men at det skjer, det er sikkert.

"Vårt hjemsted er Verden. Og vår rase er Menneskeheten", som fredsprisvinneren nylig uttalte. Da hjelper en hverandre, det burde være en selvfølge. Jeg har mine tvil, og de blir ikke mindre. Vi kan øse av vår overflod over på de som trenger det. Asylsystemet var ikke bra før heller, men det har hardnet til spesielt under denne regjeringen. Tiden var inne til å si i fra. Nå dreier det seg om kynisk inhuman asylpolitikk her til lands.   

 

Bare saklige kommentarer besvares



   

#politikk #politics #nyheter #news #medier #media #asylsøker #asylumseeker #flyktning #refugees #innvandrer #immigrant #lov #law #storting #regjering #IOM #retur #tvangsutsendelse #tanntest #aldersvurderinger #asylsøknad 

 

 

   

8 kommentarer

Kirsten

12.12.2016 kl.14:16

Det er hjerteskjærende lesning.

toveview

12.12.2016 kl.15:03

Kirsten: Ja. Jeg forsøker å fortelle historien slik "Nasir" og undertegnede opplever det. Noen kan kanskje si; er det ingen som griper inn? Ved å rette fokus håper jeg akkurat det skjer. Så del dette på sosiale medier og annet, så det får omtale. Det fortjener de som forviller seg hit til Norge.

tenketank

12.12.2016 kl.22:27

Vondt å lese, det er synd på dem som trenger hjelp. Men må nok dessverre si att jeg er skeptis til den åpne innvandringen. Den byr på en rekke problemer folk ikke har tenkt på. Før du stempler meg som rasist vill jeg at du skal lese hele kommentaren min.

Problem nr 1. Menneskesmugling. Menneskesmuglerne tjener fett på å utnytte mennesker i nød. De som flykter i fra kriger i midtøsten er desperate og vill selvfølgelig skaffe seg ett bedre liv i vesten. For å komme hit velger mange den svært farlige veien over middelhavet. Dem betaler mye penger for å bli fraktet til Italia og Hellas. Husker ikke hvor mye penger, men mener å ha hørt ti tusen kroner.

De pengen går rett til kriminelle nettverk som tjener penger på andres ulykke og desperasjon. Disse menneskene driter i hvor mange som omkommer. Dem er kun ute etter penger. Da har vi i Europa ett valg, vi kan velge å la dem fortsette eller si att ingen som kommer sjøveien får asyl. Hvis vi lar dem fortsette velger vi å akseptere att kyniske kriminelle utnytter situvasjonen disse flyktningene er i. Lar vi være gjør vi det vanskelig for flyktningene å komme seg hit, men da kunne vi brukt ressursene vi ellers bruker i Europa til å takle flyktningstrømmen på å hjelpe dem der.

Da kommer vi innpå problem nr 2. Mange av de som flykter hit er høyt utdannende, bra for oss tenker mange. De som kommer hit har klart å betale turen for seg og de har ressurser. Mens mange som virkelig trenger hjelp ikke har råd til å betale turen hit. Da sitter de uten eller med lav utdanning igjen, mens de med høy utdanning kommer hit.

Da lurer jeg på hvem skal bygge landet opp igjen? Dem er avhengig av utdannede mennesker for å klare det. En del vil sikkert reise tilbake dit, men tviler på att folk nokk er villig til det hvis dem først har fått det bra her. Da sitter de som er igjen i feks Syria igjen i helvete uten mulighet til bedring i livet.

Problem 3. Økonomi. Hvis vi skal lykkes er vi avhengig av god og stabil økonomi. Vi er avhengig av att det er jobb til alle, da mener jeg alle. Vi er avhengig av att så godt som alle lærer seg språket så fort som mulig. Samtidig som dem skal ha krav på en hvis standar.

Gjelden i Europa vokser, før eller siden vil den boblen sprekke og da vil det bryte ut høy arbeidsledighet. Det vil bli vanskeligere å få jobb, særlig for innvandrere og unge mennesker. Da får vi en situasjon hvor det blir hvite mot muslimer. Hvite unge vil begynne å legge skylden på muslimer, muslimer vill oppleve hat fra hvite. Det fører igjen til att ekstremistene på muslimsk side også vil blomstre mer og mer opp.

Vi ser det allerede, høyere siden får mer og mer oppsluttning. I Frankrike er det store muligheter for att Le Pen vinner valget til høsten. Venstresiden beskylder alle som kommer med kritiske røster mot innvandringen for rasister. Samtidig som høyeresiden beskylder alle som er for innvending for landsvik.

Vi må slutte å beskylde hverandre for det ene eller det andre og heller diskutere problemene, bare da kan vi lykkes med intrigeringen. Hvis vi lar være er jeg redd for at samfunnet slik vi skjenner det blir satt kraftig på prøve i fremtiden.

toveview

13.12.2016 kl.00:30

tenketank: Jeg har lest alt i din kommentar her, og jeg stempler ikke deg som rasist, men heller som litt uviten til det hele:
1). Jeg tror ikke personer flykter fra sitt hjemland pga.at de skal brødfø smuglere, og skape kriminelle nettverk. Folk flykter fra udemokratiske systemer og diktatorer, kriger, nød og sult, tvangsgifte, voldelig ektemenn, tro / religion, familiefeider, blodhevn, homofile for mangel på aksept, stamme- og gruppetilhørighetsfeider, pga.spirituelle greier; voodoo/ åndeutdrivelser, fra mafia- og menneskehandel, ja nærmest fra alt.
2). Bygge opp land gjøres først når det blir fred og når det blir trygt. De kan ikke bare reise tilbake, det er ikke så lett
3). Ja, selvsagt er målet norskopplæring, utdanning og arbeid. Det ønsker alle å oppnå i livet sitt. Så skal alle betale skatt og brødfø fellesskapet. Jeg tror vi lykkes om vi er villige til å akseptere annerledeshet med å tørre å møte det, og skape relasjoner. Så kan en lære av hverandre. I din verden skapes fremmedfrykt, som fører til utestengelse og ekskludering. Så må vi ikke lukke øynene for at et fåtall ekstremister finnes på begge sider, om en kan kalle det det.

tenketank

13.12.2016 kl.08:44

Mener ikke att asylsøkere tar turen over Middelhavet for å støtte kriminelle. Bare påpekte att det er dem som tilbyr å frakte dem til Europa. Og at disse kriminelle utnytter disse menneskene.

Håper du har rett i at vi lykkes. Hvis ikke er jeg redd for att vi i fremtiden får mange ubehageligheter i vente.

Angående ekstremister så trur jeg det er flere enn vi tror. Særlig på høyre siden, men også blant muslimer. Vi har sett det i USA i høst, I Storbritannia i sommer og vil kanskje se det i Frankrike i 2017.

toveview

13.12.2016 kl.15:43

tenketank: Ja, jeg har god tro om det. Ekstremister uansett side er vi enige om er uheldig. Så får vi se, og i mellomtiden får vi bygge gode relasjoner med alle mennesker. Det er vårt viktigste fredssatsningsområde.

Kaja Hilleren

16.01.2017 kl.22:45

Asylpolitikken i Norge er umenneskelig..

toveview

21.01.2017 kl.23:02

Kaja Hilleren: Ja, jeg tror nok at vi har råd til å hjelpe mange flere enn de vi hjelper. Hjelp de der de er, i nærområdene, er det blitt sagt. Det er det bare frivillige organisasjoner som prøver på. Vet ikke noen politiske partier her hjemme som gir pengestøtte til de flyktninger som sitter ved Tyrkia, Italia, Hellas eller Libanon jeg.

Skriv en ny kommentar

toveview

toveview

52, Levanger

LIVSNYTER - Sykepleier ved innvandrertjenesten i Levanger, Nord - Trøndelag. Gift, to voksne sønner. Glad i familie og venner. Kreativ sjel med mange interesser: Fotografering er en av de, så her vil det komme flere bilder. Jeg fotograferer gjerne med mitt NIKON D5300. Ellers liker jeg; skriving / teater / musikk / sang - kor / tegning - maling / moter - design / interiør - hjem - hage / bøker / reiser / matlaging - baking / media / politikk / saker i tiden. Først tenkte jeg at dette skulle være en ren blogg for fotografier. Men det er jeg alt for allsidig til å kunne ha alene. Derfor blir dette en "alt-mulig-blogg", men med hovedvekt på kreativitet, design og kunst i alle former. Ikke en fitnessblogg, det er sikkert. Mer en fitless vil jeg karakterisere den som. Engasjement vedrørende ting som opptar meg vil speiles. Her er meg, rett og slett :) Legg meg til som bloggvenn og du vil se mer av meg :)

Kategorier

Arkiv

hits