Da snakker jeg om teateroppsetningen Eplene i Messehagen som fikk terningkast 6 av Trønderavisa i år for sin jubileumsforestilling, 10 år. Nå er det over for denne gangen, flere supre forestillinger er spilt og jeg var der på fredag kveld. Første gangen dette velskrevne og musikalske stykket ført i pennen av Rasmus Rohde etter idelansering av Malmbyggen Evy Kasseth Røsten-Haga ble oppsatt var i 2008. Evy Kasseth Røsten-Haga fikk forøvrig kommunens kulturpris for sitt fokus på arbeiderne i gruva og Eplene i Messehagen dette året, prisen ble utdelt nå under en av forestillingene. Etter sin spede start i 2008 har det blitt spilt annethvert år siden. Rasmus Rohde har tatt for seg dette med redselen for alt som er nytt, og det å ta kontakt over grenser eller prøve noe ingen har gjort før. I ei bygd er en gjerne smidd inn i samme mønster, og det går i arv. En må ikke skille seg ut for da blir en sett ned på. Janteloven lever sterkt. I Eplene i Messehagen har vi alle de fantastiske barna fra grunnskolealder og opp i videregående som farger denne forestillingen med sine skuespillerkunster. Riktig så dyktige alle som en. Å få til en slik forestilling krever godt lagspill mellom alle, både på og utenfor og i rundt scena. Jeg var så heldig å være skuespiller i en sesong også, det var i 2014. Så artig å synge slik en vakker sang og tekster. I år kom jeg til det at det er en ganske lang vei fra Levanger til Malm, og en må møte ofte i øvingsperioden og ellers utover i forestillinger, så jeg måtte dessverre velge det bort. Min far har dessuten vært syk i sommer.

Det handler om gruvesamfunnet Malm, ja du skjønner nok hva de hentet ut av gruven, stedet heter Malm, he-he. Her var det et sterkt klasseskille mellom gruvearbeiderne (sluskene) og funksjonærene eller de som var i ledelsen av gruva. Den gang var dette så tydelig at en journalist fra Dagbladet tok turen og fikk snakket med gruvearbeiderne, med overskriften Sterkt klasseskille i Malm. En elv delte Malm i to, og oppe i Korea som stedet kaltes (heter det i dag også), der bodde arbeiderne, mens på den andre siden bodde funksjonærene i sine kakseboliger, også noe arbeiderbarna kalte Latterlia. Det var knuffing og missunnelse mellom barna i skolegården og mobbing, og ingen menget seg med andre enn de som tilhørte “den rette siden av elva”, ellers ble man uglesett. 

Hovedpersonen er en gutt, Anton, som kommer fra en arbeiderfamilie, der hans far er meget politisk aktiv. I år spilt av Vetle Røsten Granås. I alle år har denne rollen blitt gestaltet av dyktige unge skuespillere med store røster. Men det ligger til navnet hos årets hovedperson, en kan faktisk døpe han om bare til Røsten. Fordi han begynner å ha en modenhet over sangstemmen verdig en stor kunstner. Hans skuespillererfaring og skuespillerkunstner er også av stor rang. Jeg har vært heldig å lære denne fornuftige og meget dyktige gutten å kjenne gjennom flere oppsetninger på Innherred. En aldeles likanes kar, som vi sier i Trøndelag. Regissøren Paul-Ottar Haga har gjort om sur eplekart til reineste “gullepler” av en forestilling. Hvor det er helt klart og tydelig hva det handler om, og hva som er budskapet ut.

Hovedpersonen Anton i stykket er en gutt som går egne veier. Han er opptatt av sang og da helst opera, lytter til sine grammofonplater så ofte som mulig. Noe faren misliker sterkt, da det er musikk forbeholdt fiffen, og funksjonærene, etter hans mening. Når hovedpersonen forelsker seg i den nyinnflyttede funksjonærdatteren Kate og tar turen over elven, blir dette for mye for hans far. Jeg kommer fra nabobygda Follafoss, 13 km. lengre ut i Beitstadfjorden, også et arbeiderklassesamfunn, der 1. maifeiring var like stort som 17. maifeiring. En kunne nok ha skrevet samme stykket for denne bygda, hvor Folla Tresliperiet lå. Her hadde vi også arbeiderbarna og funksjonærbarna. Husker selv at jeg var meget stolt da jeg ble venninne med noen av funksjonærdøtrene oppe på Rønningen i Follafoss. Skillet var nok ikke så stort, men det var der. Handlet nok om misunnelse og avmakt fordi noen hadde så gode kår og tok dyre ferier og hadde god råd, mens noen aldri hadde råd til noe. Jeg kjenner meg igjen i noe av de følelser som hovedpersonen i stykket strir med, uten at jeg langt på nær hadde det så tøft. Men jeg ønsket i min ungdom å satse på maling / tegning / kunst, men fikk høre av mine foreldre at jeg ikke kunne bli til noe da, det kunne en jo ikke tjene penger på. Så jeg tok etterhvert sykepleierutdanning. Tror nok dette med kunst virket alt for høythengende for mine jordnære arbeiderklasseforeldre i ei lita bygd, den gang. Helt naturlig det. Det var en annen tid, skal vi huske. Jeg skal ikke røpe mer om innholdet, men håper at du tar turen til den lille bygda Malm på denne tiden om to år for å se dette flotte fullkomne stykket!

Nedenfor noen bilder jeg tok underveis, denne gang med iphonen. Her får du se at det også er med proffe skuespillere. Jeg skriver litt under hvert bilde:

 

Flinke skuespillere og i stykket arbeiderklassebarn, tidsriktig antrukket 1960-tallsstil 

 

Den engasjerte “bygdamannen” Henry Skevik som i mange år har jobbet i malmgruva, forteller historien som innledning. Meget bra! stykket spilles her under gruvetårnet og inngangen til gruva

 

Anton får kjøpt sine opera grammofonplater av polakken ombord på båten som gjester havna i Malm

 

Dette er en humoristisk del i stykket, rett og slett fornøyelig

 

Gruvearbeiderne kommer ut av berget syngende klassikeren “Hør hvor det klinger i Berget”. Musikalsk leder er Asgeir Skrove, en eminent sådann og godt kjent for alle i Innherredsmiljøet, som en dyktig dirigent, komponist og arrangør

 

Det er møte på samfunnshuset (eller kalt samfe)og stedets kor stemmer i. LEVE SOSIALISMEN

 

Dette foregår som det heter i sangen og på kav trøndersk: I ei bøgd som ingen ainnan

 

Arbeiderbarna skuler bort til funksonærbarna

 

Hovedpersonen Anton omringet av likesinnede arbeiderbarn

 

Eplene i Messehagen, arbeiderklassebarna drar på epleslang. Nydelig sang!

 

På skola

 

I stykket presenteres Anton og Kate fra både nåtid (som her) og på 1960-tallet. Her er de litt mer proffe skuespillerne, Britt Langlie som Kate (mest kjent for meg i alle fall som Josefine i Bør Børson med Rolv Wesenlund som Bør selv) og Ståle Bjørnhaug, Anton, (kjent stor sanger og skuespiller)

 

Her ser vi inn i et funksjonærhjem, forøvrig med Kate (Rebekka C. Opdal) og hennes mor operasangerinnen Eleonore spilt av Eir Inderhaug, også stor operasangerinne i sitt opprinnelige liv. Mye vakker sang i stykket 

 

For gruvearbeidere fantes det slike høyfjellssoler i form av lamper med ultrafiolette stråler for at helsa skulle forholde seg så god som mulig, da de sjelden så dagslys

 

Her også muntre innslag med gruvearbeiderne som gjør narr av funksjonærer og byråkrater som bare flytter papir. Fin koreografi

 

Damene også med

 

Flytter papir altså

 

Herlig!

 

I pausen ble det servert “Slusksup” eller ei god varm ertesuppe, som kom etter skinner og med denne gruvedoningen. Det er anledning også til kjøp av øl / vin, kaffe med kakestykker m.m. Det er en helaften

 

Et innblikk i familien Jønsons hjem på 60-tallet. Her er det foreldrene til Anton, Walter og Mildrid. Kjent svensk skuespiller Joakim Nätterqvist og den norske kjente skuespillerinnen Evy Kasseth Røsten-Haga (Malmbyggen) som har et fint innslag hverdagsliv

 

Kjærlighet og alvor

 

Mildrid hadde blitt en fin venninne med fru Stenersen hadde det vært bare kvinner i verden (forøvrig et noe dårlig foto)

 

Ung kjærlighet, Anton og Kate

 

Messa

 

Tradisjonell julekonsert i arbeiderklassen

 

Et dårlig foto av høydepunktet; O Helga natt ved funksjonærenes julekonsert. Hvor Anton som er ung lovende operasanger har fått innpass i fiffen. Han har dratt til feil side av elva

 

Mobbing og alvor med trøst av foreldre

 

På nevene løs

 

Alvoret og sviktende helse

 

Damekoret

 

Det ender ikke alltid godt

 

Ærbødighet over fallen kamerat

 

Den kjente operasangerinnen Eir Inderhaug er mektig i den siste versjonen av “Eplan i Messehagen” der hun ruver høyt til værs (nok et dårlig foto, he-he)

 

Så er det over og alle går hver til sitt i to år, før en ny “Eplekart” blir lagt, med øvinger og forestillinger. Jeg gleder meg allerede. Selv har jeg sett tre forestillinger og vært med i en, så det er et høydepunkt

 

 

 

#teater #theathre #musikk #music #musikkteater #malm #verran #norge #norway #skuespill #epleneimessehagen #fantastisk #arbeidere #funksjonærer #klasseskille #60tallet