Ingen ting er som å reise “hjem”. “Hjem” for meg er Follafoss i Verran kommune (snart Steinkjer kommune etter sammenslåing, det skjer 01.01.18.). Egentlig da så er hjem der hvor jeg bor nå; Levanger og Mulelia. Jeg kaller det å komme “hjem” også når jeg drar dit jeg har tråkket mine barnesko. Der hvor jeg er oppvokst kjenner jeg best til hvor de fineste markjordbæra er å finne, hvor i det hele tatt molta og blåbæra vokser, og de beste tyttebærområdene er. Det har jeg fått inn med morsmelka.

Nå derimot vet jeg ingenting. Her hvor jeg bor nå, kjenner jeg nesten ikke til noen steder å plukke bær og sopp. Tror du de som bor her i Levanger røper hvor de plukker og høster sin syltetøyproduksjon, og hvor de sanker inn til soppsuppa? Neida! Det er hemmelig må vite. Derfor er det så godt å komme “hjem”. Ingen steder er en så kjent som hvor en har fått et “lavt” perspektiv på ting og tang. Jeg skriver “lavt”, da jeg antageligvis opplevde ting da jeg var både 52 cm og opp til de centimeter jeg er i dag, 170. Det er da en får med seg detaljene, he-he 🙂

Siste uka i ferien reiste jeg “hjem” for noen dager. Det var før forrige helg. Trivelig det, å se om mamma og pappa. Jeg kjørte da på en liten rundtur med de. Var innom der hvor pappa har vokst opp. Det stedet er litt lengre ut i Beitstadfjorden mot Verrabotn, og heter Trongsundet. Kjørte forbi flere hus hvor tidligere klassekamerater har bodd eller bor i dag. Kjente kjære steder der jeg har tråkket barns- og ungdomsbein. Videre så var vi på moltetur sammen, min mamma, pappa og jeg. Jeg traff også to gutter tilfeldig som jeg slo av en prat med. Trivelig. Den ene gutten gikk i klassen over meg og den andre gikk i min klasse da vi ble konfirmert. Han som gikk i klassen over meg kjente jeg godt, da vi var sammen helt fra bleiealder. Hans mor og min mor var venninner, og er det fortsatt i dag. Gutter og gutter, kan vel mer si mannfolk med gråspreng ved øret da, he-he. Tiden går, men like godt å komme “hjem”….alltid.

I dag ble det endelig tid til blogging. Det regner i ett her, nesten ikke stans. Slik har det vært siden midt på dagen i går. Heldigvis startet det ikke før. I går var vi, min mann og jeg, og så Veresspelet, musikkteater i friluft. Klokken 13.00 startet det, og på slutten av stykket startet regnskurene. I går var det en forestilling som gikk etter den vi så også og da regnet det konstant. I dag ble siste og eneste forestilling avlyst grunnet regnet. Tragisk. Det kommer om dette på bloggen også, når jeg får redigert bilder derfra. Det var rørende, komisk og interessant på samme tid. Er så glad jeg fikk det med meg.

Akkurat i skrivende stund sitter min mann ovenpå i loftstua og titter på fotball, Rosenborgkamp. Får rapporter derfra om at Rosenborg ligger under pga. selvmål. Jeg later som om jeg bryr meg, he-he 🙂 Min hjemmeboende sønn har akkurat slukt trøndersoddet (en suppe vi spiser her i innlandet Trøndelag, Innherred) med påfølgende rips / vaniljesaus. Dette etter å ha kjørt kjæresten sin til Meråker hvor hun går på idrettslinje ved skole. Vi har plukket rips fra egen busk i dag. Det er sein modningstid her i Mulelia bak huset. Kommer jo nesten aldri sol til der, både på grunn av naboens hekk + huset vårt som stenger for, og også generelt pga. dårlig vær, he-he.  

 

Nam! Markjordær

 

Finn et strå og tre de på

 

Her sitter mamma og pappa ved det gamle “skolehuset”. Her gikk pappa på skole i sine første grunnskoleår. I dag fungerer det som samfunnshus for den vesle bygda Trongsundet. Pappa blir 82 år i slutten av november og mamma er blitt 72 år i slutten av april

 

Pappa kommer fra den andre siden av Trongsundet. Han måtte ros med båt i all slags bølgehøyde og vær, fra hjemmet sitt på Trongsundet Samvirkelag (farfar var bestyrer der) og til skolen på andre siden. Han skulket aldri en dag unna skolen, og slik var det også senere da han begynte å jobbe, aldri borte en eneste dag. Det ble jeg og mine søsken opplært til også. Jeg var nesten ikke hjem fra skolen en dag, de ni åra jeg gikk i grunnskole. Det er en annen tid nå

 

Skolehuset i Trongsundet

 

 

Synes blåklokka til og med blir vakrere i hjembygda

 

Ja, “ka gjær æ no”? Hva gjør jeg nå. Det spørsmålet måtte jeg stille meg da vi møtte denne flokken av både kuer og okser. Vi møtte disse da vi skulle ta siste biten ned til Trongsundet og skolestua på vår lille biltur. Kyrne sperret hele veibanen og syntes ikke å ville gå av veien. De stod bare der og stirret dumt på oss. Om jeg tuter, vil de evt. sparke til bilen? Eller også om vi kjører kloss forbi bakpartiet på kua? Vet hvem som måtte ta evt kostnader. Pappa ville ut å jage de. Jeg holdt han fast da. Så for meg at han med krykker og litt dårlig til beins kunne bli dengt ned av kyrne. Synes at alle dyr som er i menneskets varetekt burde enten være inngjerdet eller i bånd. Vi kjørte litt om litt forbi de, men det var en tålmodighetsprøve, da de bare flyttet seg litt om gange. Fikk nesten et angstanfall innimellom også, da vi ble omringet på alle kanter. Jeg blir redd, det burde bonden tenkt på

 

 

Her et minnesbauta over ungdommer som druknet i sundet en dag i oktober 1922, seks døde 

 

 

Her er navnene på de som omkom

 

Jeg måtte foreta et fotodykk i noe ugress ved sjøen i Trongsundet. Vakkert!

 

På tur hjem ble det en uplanlagt lengre omvei. Selv om det var langt på kvelden. Hva tror du det skyldtes? Jo, det skal jeg si deg; okser og kuer. Ikke for alt i verden om vi skulle bli en del av en kvegflokk igjen. Det er Vestvik kirke vi ser på bildet. Den befinner seg i Mosvik kommune ved Venneshamn i Framverran, her ble pappa konfirmert

 

Den siste dagen jeg var i Follafoss dro vi på moltetur. Her mamma og pappa i fint driv innover moltefjellet. Men som datter må jeg si at jeg ble noe betenkt over mamma og pappa. De tror de er 25 år i hodet sitt, men i kroppen er de faktisk den alderen som står på fødselsattesten. Jeg ble skremt når pappa som beveger seg med to krykker + ei plukkebøtte knytt fast til beltereimen på magen, boltrer seg nedover skrenter, berg og stup for å finne hver eneste gule molte. Ingen molte kan bli etterlatt i fjellet, alle må med, he-he 🙂 Det gikk heldigvis bra denne gang, ingen beinbrudd osv….Det er liksom livet, som mamma og pappa sier…..det er det som er hverdagsgleder. Å komme seg ut og trekke inn lufta av myr, skog, fjell og det som vokser i der

 

Mamma med moltebøtta

 

Her sitter pappa og peker med krykka. Han forteller om de ulike fjell, åser og gårder vi skimter i det fjerne. Husken er det ingen ting i veien med

 

Mamma og pappa. Et par som har vokst sammen til ett og stadig vokser sammen. Så gode der de sitter at jeg nesten blir rørt

 

Molter ble det, selvsagt

 

Kaffen tok vi ved Ormseten. Så fint med benker og ildsted ved vannet Ormseten. Denne gang var det mye vann der. De bruker å tappe ned vannet pga. Ormseten kraftverk

 

Mens det var solskinn under molteturen, så blåste det sur vind. Vakkert sted, hvor mange folk i Verran ar sine hytter rundt omkring

 

Her ved Beitstadfjorden. Oppsummert så er det alltid trivelig og berikende å ta en tur “hjem”

 

 Har du vært “hjem” i sommer?

 

#hjemsted #minner #memories #Verran #Beitstadfjorden #Follafoss #Trongsundet #moltetur #markjordbær #fjell #fjord #sjø #innsjø #trivsel